Aftenpostenfortalte i romjulen 2018 at bensin- og dieselsalget i de mest elbiltette områdene i Oslo hadde falt med nesten 30 prosent de siste to årene. Oslos bedrestilte bydeler er den globale veiviseren for hva som skjer med bensin og diesel når elbilene for alvor vinner terreng.
Kombinasjonen mellom fornybar strøm og elbiler gir store
gevinster i form av reduserte CO₂-utslipp i alle ledd. Derfor innebærer elbilen
en veldig økning i karbonproduktiviteten innen persontransporten, vi får flere
transportkilometer per tonn CO₂ som slippes ut.
Hvor mye bedre en elbil er enn en fossilbil avhenger av
hvordan elbilen er produsert og hvordan strømmen den bruker er produsert. Jo
høyere fornybarandel i strømnettet, jo større CO₂-besparelser over bilens
driftstid.
Den samme logikken som for elbiler gjelder når det handler om
sektorer som oppvarming og industri. Når fornybar strøm erstatter
brenning av kull, olje og gass, så kan CO₂-utslippene synke raskt.
Utbygging av fornybar energi i massive volum er nødvendig
over hele verden for å erstatte fossil kraftproduksjon. Rikelig og billig tilgang
på fornybar strøm er trolig det aller viktigste når CO₂-utslippene skal ned og
karbonproduktiviteten opp.
Ti år frem i tid er det grunn til å tro at langt mer av strømproduksjonen skjer desentralt, og at energisystemene er bundet sammen gjennom smarte digitale løsninger. Sektorer vil også bli bundet sammen på en annen måte enn før. Tenk bare hvordan batteriene i titusenvis av elbiler kan brukes som et stort energilager. Bilene kan lades med solstrøm. Batterikapasiteten bilene kollektivt representerer kan kobles sammen og levere strøm til lys og komfyrer etter at solen har gått ned. Eller et annet eksempel: Ved siden av å lagre data, produserer datasentre store mengder spillvarme. Denne ressursen kan brukes for eksempel til å varme opp drivhus for grønnsaksdyrking. På denne måten blir produksjonen av tomater blir langt mer karbonproduktiv enn om drivhusene varmes med gass.
Vi kan være sikre på at 2020-tallet vil gi verden mye mer
strøm fra fornybar energi og at den vil bli tatt i bruk i områder der olje og
gass i dag dominerer. Omfanget på dette skiftet vil avgjøre hvor raskt og hvor
mye CO₂-utslippene vil gå ned.
Hele verdikjeder må adresseres
Når klimagassutslippene telles i henhold til FNs regelverk, så belastes utslippene der de oppstår. Hvis en bil produseres i Korea, men eksporteres til Europa, så bokføres utslippene knyttet til produksjonen i det koreanske klimagassregnskapet. Bruken av den, for eksempel i Norge, belastes det norske regnskapet. Europeiske land har et større CO₂-avtrykk knyttet til sitt forbruk enn det som kommer til uttrykk i våre klimaregnskap – fordi vi gjennom mange år har «outsourcet» utslipp knyttet til industriproduksjon – særlig til Kina.
For å øke karbonproduktiviteten vesentlig, så er det
nødvendig å se på hele verdikjeder, altså hvor råvarer og ressurser kommer fra,
hvordan produksjonen foregår, og siden hvordan varen transporteres frem til
kunde eller sluttbruker.
Dette gjelder industriprodukter, og det gjelder matvarer.
Produksjon av norsk laks, for eksempel, legger beslag på store arealer i
Brasil. Det samme gjelder den norskekjøttproduksjonen, som er avhengig av soyaimport. Et enda mye dystrere
eksempel er palmeoljen fra Indonesia og Malaysia. Europeisk og amerikansk
etterspørsel etterbiodrivstoff har ført til storstilt hogst av regnskog. På papiret er våre
CO₂-utslipp redusert, men den samlede globale effekten er negativ.
I arbeidet med klimarisiko
må titusenvis av selskaper over hele verden rette blikket mot hele verdikjeden
de er en del av. Bare ved å se på hele livssyklusen kan selskapene forstå hva
slags risiko klimaendringer og klimapolitikk kan representere for virksomheten.
Og bare når hele verdikjeden er brettet ut kan store og små forbrukere få
pålitelig informasjon om hvilke avtrykk et produkt setter. Dette gjelder
uansett, enten vi snakker om en bil eller for eksempel et kjøttstykke.
To kjøttstykker kan se helt like ut, men produksjonsmåten
vil avgjøre hvilke klimagassavtrykk som settes. En biff er ikke en biff.
På samme måte kan to tilsynelatende identiske biler, fra
samme merke, med samme batteripakke, representere svært ulike avtrykk, hvis den
ene er produsert på fornybar energi i EU og den andre på kullkraft i USA.
Det er all grunn til å tro at både forbrukere, myndigheter
og investorer vil kreve mer åpenhet, og at produsenter blir nødt til å vise
frem og dokumentere hele produksjonsprosessen de representerer.
Når verdikjedene «dekomponeres» kan karbonintensive
komponenter angripes og elimineres. Kollektivt kan forbrukere ha stor makt.
Selskaper kan også drive endring raskt, for eksempel ved å bruke bare fornybar energi i sine
produksjonsprosesser eller resirkulerte
råvarer. Det er mange eksempler på at selskaper ønsker å skille seg ut ved å
tilby klimamerkede
varer.
Dette er ofte komplekst og fallgruvene er mange, men vi
kommer til å få se mer av det.
2020-tallets grønne skifte forutsetter at karbonintensive
produksjonsprosesser avkles og erstattes. Det samme gjelder selvsagt verdikjeder
som på annet vis ikke er bærekraftige, fordi de truer naturgrunnlag og lokalt
miljø, eller representerer utnytting av arbeidskraft.
Kobling mellom klima og handel
Økt vekt på produksjonsmetoder og fotavtrykk gjør det
naturlig med en sterkere kobling mellom klima og handel. I verste fall
representerer handel en negativ spiral som medfører økte CO₂-utslipp og press
nedover både når det gjelder miljøstandarder og lønninger. Men handel kan også
være en sterk drivkraft for økt karbonproduktivitet, sterkere miljøstandarder,
raskere utbredelse av ny teknologi - og bedre kår for alle.
Norsk og europeisk industri har i mange år vært engstelige
for at «særeuropeiske» ordninger skal svekke konkurranseevnen og medføre at
karbonintensiv virksomhet flyttes til andre deler av verden, uten at det totale
avtrykket går ned.
Det er i dette lyset diskusjonen om å innføre en eller annen
form for karbontoll i EU, carbon border tax, må ses.
En elbil, produsert i Europa, med strenge standarder til
materialer, produsert på fornybar energi, vil starte sitt liv med et helt annet
avtrykk enn en elbil produsert i Kina eller USA, med slappe krav til
materialer, produsert på kullkraft.
Denne kvalitetsforskjellen vil på et eller annet vis måtte komme til uttrykk, enten ved at Kina-bilen får en tollsats som reflekterer EUs CO₂-priser eller kanskje mer effektivt; ved at produkter som ikke tilfredsstiller europeiske standardkrav simpelthen ikke tillates solgt. Da vil europeiske reguleringer kunne bidra til å øke standardene også andre steder i verden. EU-kommisjonens visepresident, Maros Sefcovic, har antydet et forbud mot batterier som ikke er produsert etter europeiske standarder.
En bil er et komplisert og sammensatt produkt. Materialer
som handles mye i et globalt marked, som stål og aluminium, vil være noe enklere
å håndtere, men det vil være vanskelig nok. Selv om produktene tilsynelatende
er like, vil produksjonsmåten avgjøre hvordan avtrykket er. Norsk aluminium
produsert på vind- og vannkraft, vil for eksempel ha et lavere avtrykk enn
aluminium produsert på kullkraft i Kina eller gasskraft i Qatar. En karbontoll
vil innebære ekstra kostnader for produsenter som ikke renser opp sin
produksjon, men utslippsreduksjoner vil først oppstå når CO₂-prisingen faktisk
fører til endret atferd.
Man kan se for seg at CO₂-intensiv produksjon gradvis fases
helt ut og etter hvert forbys. Dette er mulig teknologisk, for eksempel når det
gjelderkunstgjødsel. I en verden med global arbeidsdeling kan man se for seg at en
del industriproduksjon konsentreres i områder med rikelig tilgang på billig
fornybar energi, fra sol- eller vindkraft.
Poenget er igjen å fremme løsninger som øker
karbonproduktiviteten kraftig, altså tiltak som fjerner eller kraftig reduserer
de samlede utslippene i økonomien.
Det er på langt nær gitt hvordan klima- og handelspolitikken kan kobles best mulig, men at vi vil se mer av dette i årene fremover er ganske sikkert. Det kan vise seg å bli en svært kraftig driver for endring. Men det forutsetter at EU tar en lederrolle, bruker sin markedsmakt, og setter krav og standarder de som ønsker å eksportere til EU, tvinges til å følge.
Klimarisiko - finansaktørene setter retning
Noe av det viktigste som har skjedd på klimapolitikkens
område de siste tre-fire årene er hvordan aktører innen finans har identifisert
klimarelaterte problemstillinger som avgjørende drivkrefter for inntjening,
lønnsomhet, og prising av risiko.
At kapital forlater karbonintensiv og ressurssløsende
virksomhet og flytter i retning av det utslippsfrie og ressurseffektive, er en
nødvendig forutsetning for at økonomien skal bevege seg mot nullutslipp.
Tendensen vi har sett de siste årene vil etter alt å dømme forsterke seg gjennom tiåret vi går inn i.
Det betyr at det for eksempel vil bli dyrere og vanskeligere
å finansiere fossil energiproduksjon, enten det er snakk om kullgruver eller
arktisk olje. Risikoen dette representerer vil gjøre at avkastningskravene øker
og kostnadene ved lånefinansiering går opp. Ansvarlige og langsiktige
investorer er langt fra immune mot press fra politikk og opinion, og vil skygge
banen for de dårligste prosjektene. Ved å tolke informasjon både om
klimaendringer og om effektene av klimapolitikk, kan finansmarkedene styre sine
midler i retning av sektorer og selskaper som vil stå seg godt i en verden hvor
klimaendringene merkes mer og mer – og klimapolitikken stadig vil bite hardere.
Også for finansmarkedene og finansinstitusjonene blir det
viktig å brette ut verdikjedene, i all sin bredde. En bedrift kan ha alt på
stell i sin del av verdikjeden, men det hjelper ikke så mye hvis leveransene
svikter på grunn av klimarelaterte hendelser eller opinionen vender seg mot en
sektor eller et produkt.
Verdsettelsen av selskaper og sektorer kan bli endret raskt.
Å forstå og håndtere klimarisiko vil være helt sentralt for
alle aktører i finans, enten de er investorer, forvaltere eller låner ut
penger. At det fossile skal ut, betyr slett ikke at det er risikofritt på den
fornybare siden av likningen. Overgangen er ikke rett frem, det er langt fra
gitt hvilke teknologier eller selskaper som vil være vinnerne.
Men finansaktørene, enten det er banker, pensjonsfond,
forsikringsselskaper eller andre investorer, vil være en alliert i strevet for
en mer karbonproduktiv økonomi. De har sett tegningen.
Den avtroppende britiske sentralbanksjefen, Mark Carney, har
tatt en lederrolle i finanssektorens arbeid med klima. I romjulen ble han intervjuet
hos BBC. Han mener det har gått for sakte til nå. 2020-tallet kan gi oss
raskere fart i kapitalens helt nødvendige vandring fra det fossile til
fornybare.
De store X-faktorene
Spørsmålene jeg har skrevet om over, beskriver trender og trekk som jeg mener vil være gyldige nær uavhengig av øvrige politiske og økonomiske forhold. Men det er også en stor mengde usikkerhetsmomenter, som vi vet lite om hvordan vil utspille seg.
Like før inngangen til 2010-tallet endte det store
klimatoppmøtet i København som en stor nedtur. Det var ikke mulig å etablere en
ambisiøs global klimaavtale, basert på modellen som lå på bordet. I Paris i
2015 lyktes man bedre, med en «bottom-up» strategi der alle land måtte melde inn
sine mål. I 2015 var Barack Obama president i USA og amerikanerne drev et
iherdig klimadiplomati overfor Beijing for å bygge tillit mot Kina.
Siden 2015 har vi blant annet fått Donald Trump. Den multilaterale internasjonale orden som er bygget opp siden andre verdenskrig, fremstår som meget skjør. Nasjonalkonservative og populistiske ledere vender seg innover. Land med sterke interesser i fossil energiproduksjon – som Russland - har innsett at de risikerer å bli fremtidens taperstater.
Håpet er at EU, sammen med Kina, identifiserer noen tunge
fellesinteresser og i amerikanernes fravær inntar en global lederrolle som kan
sette retning og tempo.
Men om vi har fått Trump, har vi også fått Greta Thunberg,
og en sterkere og mer kraftfull opinion – særlig blant unge – enn noen kunne
sett for seg for noen år tilbake. Kraften i ungdommens opprør kan skynde på
endringer, særlig i Europa.
Samtidig preger skrekkscener fra brannene i Australia
mediebildet, som en fremtidsdystopi
i sakte film. Klimaendringene vil, dessverre, i seg selv bli en sterkere
maktfaktor i tiåret vi har foran oss enn det vi har bak oss.
Både internt i land, og mellom land, kan klimaendringer forsterke
eksisterende konflikter og skape nye. Kanskje får vi dystre overraskelser
allerede på 2020-tallet. Vil vi evne å takle dem?
Hvordan summen av dette vil påvirke tempoet og innretningen
på 2020-tallets grønne skifte er de store X-faktorene når vi nå entrer et nytt
tiår.
Et nyttårsønske til slutt
Det er lov å komme med nyttårsønsker.
Mitt er at EU og Kina finner sammen foran det viktige
Glasgow-toppmøtet til høsten, gjerne med Boris Johnson i en nøkkelrolle. Storbritannia
kan bli viktig i klimadiplomatiet.
Så taper Donald Trump presidentvalget og USAs nyvalgte president, hvem det nå
måtte bli, erklærer i Glasgow at amerikanerne vil holde seg til Paris-avtalen
og trappe opp sin innsats, både hjemme og ute.
Med et slikt utfall – som forsterker på toppen av de store
og tunge trendene jeg har vært innom i denne bloggen – kan 2020-tallets grønne
skifte komme til å skje raskere og mye mer gjennomgripende enn vi nå riktig har
evne til å forestille oss.
