Inspirasjon til Tine Sundtoft
Klima- og miljøminister TIne Sundtoft.
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
I dagens intervju i Dagens Næringsliv forteller klimaminister Tine Sundtoft om Norges mål for det viktige klimatoppmøtet i Paris i november. Mellom fortellinger om møteledelse og frustrasjon over andre lands møtekultur, forsøker Sundtoft å forklare hva som er Norges utgangspunkt for dette klimamøtet. Det er ikke helt lett å få tak på.
Markedsmekanismer og netto null
Sundtoft mener åpenbart at Norge først og fremst bør konsentrere vår innsats mot å kutte utslippene ute. Altså heller kutt internasjonalt enn i Norge. Hun antyder også at det å skulle redusere utslippene i Norge med 40 prosent innen 2030 er "krevende nok". Dette er i seg selv verdt en debatt, men det er et helt annet innlegg.
Men så sier hun noe mer, nemlig at Norge "følger spent med på hva EU og andre tenker om å øke ambisjonene gjennom bruk av markedsmekanismer" og "Det som betyr mest for global klimanøytralitet er om land som Norge og andre kan bruke markedsmekanismer for å gjøre mer".
At Norge er en ivrig tilhenger av ulike varianter av markedsmekanismer for å løse klimaproblemet er ikke noe nytt og trenger ikke heller være negativt. Problemet oppstår når vi i realiteten snakker om å stå for en klimapolitikk som innebærer at Norge kan fortsette som før og "kjøpe" oss ut av det, gjennom for eksempel CDM-kvoter. Eller, som Norge ivrer for, gjennom planting av skog som så igjen gir oss utslippsrettigheter.
Den største utfordringen er ikke det moralske aspektet, men at Norge sier fra seg muligheten og initiativet til å være en frontrunner i det internasjonale klimaarbeidet. I stedet for å bringe til torgs sårt tiltrengte målsetninger om økt finansiering, teknologiutvikling og utslippskutt, snakker Norge først og fremst om hvordan vi kan fortsette å diskutere mekanismer som nå i 20 år har vist seg å være utilstrekkelige. Ikke uten effekt, men altså heller ikke det som tar klimaarbeidet i mål.
Det er ikke bare ordet "markedsmekanismer" som gir en antydning om hvilke prioriteringer Norge har. Legg også merke til ordet "klimanøytralitet". Det høres så tilforlatelig ut. Men det ordet skjuler en poltikk som denne regjeringen står for som vil kunne være ødeleggende for det internasjonale klimaarbeidet.
For netto null er slett ikke null. Tvert i mot, regjeringen er pådriver for en klimamålsetning som passer en oljenasjon som hånd i hanske.
For å illustrere kan vi se på forskjellene mellom de to målene som diskuteres i forbindelse med forhandlingene:
Netto nullutslipp: Vi fjerner ikke kildene til klimagassutslipp, men tar i bruk kjente og ukjente teknologier for å hente karbonen ut av lufta. For eksempel gjennom å plante skog.
Dekarbonisering: Vi fjerner kildene til klimagassutslipp gjennom å erstatte fossil energi med fornybar, for eksempel ved å ta i bruk elbiler og fornybar strømproduksjon.
Heller en regjering som tør å satse og feile
Norge har tradisjon for å spille en viktig rolle i de internasjonale klimaforhandlingene. Vi har ofte på ledertrøyen. Den rødgrønne regjeringen med SV i spissen lanserte forrige store forhandlingsrunde et nytt initiativ på bordet - suksessen regnskogmilliardene. Vi satt oss også et mål om å realisere fullskala karbonfangst på kraftverket på Mongstad. Nå lyktes vi ikke med det siste, men jeg vil heller ha en regjering som satser og tør å feile enn en regjering som feiler gjennom å ikke satse.
Jeg tenker Tine Sundtoft og dagens regjering kan trenge litt hjelp med å løfte blikket og få inspirasjon til hvilke visjoner Norge bør ha på egne vegne på klima.
Disse punktene kan fungere som et utgangspunkt for Norges forpliktelser og bidrag til Paris-møtet:
a