Statoil snakker seg varme om det, IEA gjør det, og energiministre, investorer og industri over hele verden kan knapt møtes uten at det blir et samtaletema. Men ikke Terje Søviknes. På Statoils høstkonferanse denne uken var det tydelig hvorfor: Jo mer snakk det blir om den disruptive effekten som sol, vind og lagring har for verdens energimarkeder, jo vanskeligere blir det for oljestatsråden å overbevise oljeselskapene om verdien av å investere i nordområdene.

Scenen var satt for et foredrag der regjeringen kunne presentert sitt syn på de internasjonale energi- og klimautfordringene, slik IEA-rapporten World Energy Outlook som fremlagt av IEAs sjeføkonom Fatih Birol og flere av Statoils innslag la opp til.

«Vi har aldri sett noe liknende, prisen på solenergi er halvert på tre år», sa for eksempel Birol tydelig inspirert, og la til: «Våre eksperter tror nå solkraften vil bli ytterligere 50 prosent billigere de neste tre årene».

Slikt engasjement var det ikke spor av hos statsråden.

«Den raske utbyggingen og fallet i kostnader for fornybar energi er gode nyheter», erkjente riktignok Søviknes, men skyndte seg å legge til: «Verden vil fortsette å etterspørre olje og gass i tiden fremover».

Deretter gikk han over til å holde en lang forsvarstale om hvorfor alt er som det bør være i den norske oljepolitikken.

Man kan være enig eller uenig med Terje Søviknes, men det er viktig å forstå dobbeltrollen han har havnet i. Presset mot politikken kommer nå fra alle kanter, ikke lenger bare miljøbevegelsen. Selv de anerkjente oljeselskapene vender arktiske leteområder ryggen, og fokuserer på områder med lavere risiko. Klimarettssaken har skapt mer brudulje og negativ omtale internasjonalt enn man hadde regnet med. Eksperter og politikere har tatt til orde for en endring av skatteregimet for oljeselskapene. Goliat-saken har satt ubehagelig søkelys på departementets lettvinte håndtering av den økonomiske risikoen i forbindelse med utbyggingsvedtak, og gitt ny ammunisjon til de som frykter at lave gasspriser vil gjøre Barentshavet ulønnsomt. Og nå sist det overraskende utspillet fra fondsforvalteren Norges Bank om at Oljefondet bør trekke seg ut av oljeaksjer, for å redusere statens risiko knyttet til oljevirksomheten.

Sett fra Søviknes’ side kommer all denne støyen på et ekstremt uheldig tidspunkt. Han har sett som sin hovedoppgave å få flest mest mulig av hjulene i gang i den norske oljeøkonomien, et oppdrag han med rette kan sies å utføre på vegne av stortingsflertallet. Da gjelder det å forsøke å markedsføre den norske sokkelen for alt hva det er verdt, tenker han sikkert, og samtidig å tone ned – om ikke å bagatellisere – alle endringssignalene som peker mot en alternativ fremtid. Ikke lenger en olje- og energiminister, men en «Ja, men»-statsråd.

Det er ikke usannsynlig at dette er mer eller mindre avtalt arbeidsdeling innad i regjeringskollegiet. Men resultatet, som er et problem for både Norge og Erna Solberg, er at Norge mangler en energiminister. Jeg mener ikke energiminister på papiret, men en statsråd som kan løfte frem politikken og mulighetene på området bærekraftig energi.

To tredjedeler av investeringene i energisektoren frem til 2040 vil skje innen fornybar elektrisitet. Bare innen offshore vind vil investeringene 12-dobles, sa for eksempel Birol på Statoil-konferansen, innen offshore olje vil de i beste fall stå stille.

En energiminister like opptatt av ren energi som av norsk olje, kunne ha vært en pådriver for å fremme norsk vannkraft som balansekraft i Europa. Han eller hun kunne også spilt en nøkkelrolle for å posisjonere Norge som internasjonal partner når det gjelder teknologi og investeringer i fornybar energi, slik energiministrene fra land som bl.a. Danmark, Tyskland og Frankrike gjør. En viktig nøkkel for å posisjonere Norge som internasjonal energinasjon ligger i å se sammenhengene til klimapolitikken.

Kanskje tiden er moden til å gi klimaministeren ansvaret for energipolitikken, og la oljeministeren få holde på med sitt.