La det være sagt med en gang: Karbonfangst og -lagring (CCS) er en teknologi som er nødvendig i kampen mot klimaendringene. Norge har, som en av fossilenergiens store profitører, et særskilt ansvar for å løfte frem denne teknologien.

Det er videre helt klart at uten sterk statlig medvirkning, så blir dette ikke noe av. Men når politikken på området nå skal utvikles, er det avgjørende at det skjer på en måte som gjør at man unngår store belastninger på statsbudsjettet i år etter år.

Statlig støtte til karbonfangst må ikke gå på bekostning av andre klimapolitiske tiltak eller øvrige gode formål skattepengene brukes på. Derfor er det kan hende nødvendig å finne nye inntektskilder for å finansiere statens andel av satsingen på karbonfangst.

CCS-avgift

Et veldig nærliggende alternativ vil da være å legge en CCS-avgift på toppen av CO₂-avgiften oljeselskapene på norsk sokkel betaler. Zero har lansert noe liknende. Norge var først ute med å innføre CO₂-avgift, og den har det vært snakket mye pent om. En CCS-avgift vil kunne inngå som en komponent i selskapenes «licence to operate». Dette vil oljeselskapene sikkert protestere mot, men det vil med fordelingspolitiske øyne være rimelig og rettferdig om denne kostnaden pålegges selskapene – og ikke norske lønnsmottakere.

En slik CCS-avgift vil kunne hjelpe til med å finansiere karbonfangstprosjekter som på Klemetsrud og i Grenland, samt «søplekassen» som må etableres i Nordsjøen.

Kommersielt marked?

Men selv med et slikt bidrag til statlig finansiering, vil det trenges langt mer utvikling av forretningsmodeller for karbonfangst og -lagring enn vi har sett til nå.

I Aftenposten fredag 16. februar stiller Shell-toppen Ben van Beurden, Totals toppsjef Patrick Pouyanné og Statoils egen Eldar Sætre opp og snakker varmt om karbonfangst, og mer presist om behovet for statlig støtte til å bygge et CO₂-lager, en «søplekasse» for CO₂ i Nordsjøen. Mandag 19. januar følger toppsjefen i finske Fortum, Pekka Lundmark, som eier Klemetsrud-anlegget, opp i Dagens Næringsliv og ber om statsstøtte.

Samtidig har både NHO, LO, Zero og Bellona – samt fire tidligere olje- og energiministre – lagt press på Erna Solberg ved å rykke ut offentlig til støtte for karbonfangst.

Det har vært veldig mye snakk om karbonfangst i mange år, men selskapene som kan realisere teknologien har i liten grad presentert skisser eller ideer som kan gi inntjening i et kommersielt marked. Det blir for enkelt å be om støtte, og ellers drømme om en skyhøy karbonpris, slik Pekka Lundmark gjør i DN.

Finnes det offentlige eller private kunder som kan tenkes å betale for å bli kvitt CO₂-utslippene sine ved å levere avfallet sitt til forbrenning på Klemetsrud-anlegget?

Finnes det byggherrer, offentlige eller private, som kan tenkes å betale en ekstra premie for CO₂-fri sement fra Brevik?

Kan staten hjelpe frem markeder ved å etterspørre CO₂-fri sement, som sikkert vil være litt dyrere, men kanskje ikke representere en avskrekkende ekstrakostnad i et byggeprosjekt?

Forretningsmodellen viktig

I en felles utspill legger LO-leder Hans Christian Gabrielsen og NHO-leder Kristin Skogen Lund stor vekt på det industrielle potensialet i utvikling av CO₂-fangst. At teknologien virker er én ting. Men det hjelper ikke om dette kan fungere godt teknisk, hvis det ikke er mulig å etablere ordninger som er bærekraftige også i økonomisk forstand. Fordi det kreves så mye offentlig engasjement og politisk støtte for å få dette til, er det viktig at det i fasen vi nå er inne i blir rettet mer oppmerksomhet om mulige inntektskilder knyttet både til fangst og lagring av CO₂.

Skal det bli noe av planene, er et CO₂-lager helt nødvendig. Hvis man ikke har en «søplekasse», gir det ingen mening å fange CO₂ i industrianlegg.

Men det er langt fra likegyldig hvordan forretningsmodellen og eierskapet til denne «søplekassen» organiseres.

Sammenliknet med andre investeringer oljeselskaper gjør, er ikke CO₂-lageret noen veldig stor investering. Men det er likevel noen milliarder som må finnes. På kort sikt er det ingen særlig inntjening i sikte. Men etter hvert kan kanskje selskaper med fanget CO₂ bli kunder som betaler for å bli kvitt sin «søppel» i det norske lageret, akkurat som du og jeg betaler for å bli kvitt vår søppel og at den håndteres på en forsvarlig måte.

Det er statens ansvar ta hånd om søplehåndtering, men det er jo ikke slik at staten nødvendigvis må eie og drive avfallsanleggene.

Det kan argumenteres godt for at Norge har et særskilt ansvar for å bidra til at det kommer på plass et CO₂-lager, en «søplekasse» for CO₂ i Europa. Uten at et finnes et slikt mottakssystem, så blir det aldri noen karbonfangst. Med alle pengene Norge har tjent på oljen, så bør Norge bidra til å få dette til. Norske statsråder og embetsmenn har dessuten snakket så mye om karbonfangst i så mange år at det vil være et betydelig prestisjenederlag om man rømmer fra hele greia når det nå begynner å bli alvor.

I tillegg kan en satsing på karbonfangst som materialiserer seg i noe konkret også være et godt «preventivt» tiltak mot mulige klimasøksmål mot Norge. Det er sannsynlig at slike kommer. Da kan det være fint å vise til at man har gjort mye for å hindre klimaendringer. Karbonfangst er opplagt en teknologi som kan bidra i en slik sammenheng.

Men vi kan altså ikke rigge en videre satsing på karbonfangst og -lagring slik at store selskaper – med sterk kommersiell interesse i at denne teknologien utvikles – får blankofullmakt til å lesse alle nåværende og fremtidige kostnader i fanget på den norske skattebetaler.