Karbonfangst og -lagring: Norge trenger drahjelp fra EU
Den norske regjeringen og olje- og energiminister Kjell-Børge Freibergs frykt er at Norge skal punge ut i dyre dommer for en teknologi som ingen andre vil benytte, skriver artikkelforfatteren. (Foto: Arne Reidar Mortensen, Equinor).
Sist torsdag var det meste som kan krype og gå av
Europas CCS-entusiaster samlet i Oslos utstillingsvindu – Den
norske Opera og Ballett - i et forsøk på å løfte karbonfangst og
-lagring på EUs
klimapolitiske agenda.
Timingen
kunne ikke vært bedre: Den 1. november innsettes Ursula von der
Leyen som ny president i Europakommisjonen. Innen ett hundre dager
skal hun presentere en Green Deal for Europe, noe hun lovet Europaparlamentet
for å oppnå flertall. Mye tyder på at en Green Deal vil bestå av et veikart med
konkrete juridiske målsetninger for å nå EUs mål om netto
nullutslipp av klimagasser innen 2050. Spørsmålet er hvilken rolle
og virkemidler Kommisjonen vil tillegge CCS for å nå målet.
Det skal jeg komme tilbake til.
Men først: Hvorfor et EU-Norge CCS-møte i Oslo? Regjeringens frykt er at Norge skal punge ut i dyre dommer for en teknologi som ingen andre vil benytte. Derfor gjentok også olje- og energiminister Kjell-Børge Freiberg til det kjedsommelige at Norge er avhengig av EU og EU-landenes bidrag og drahjelp om CCS skal lykkes. At Freibergs budskap lettest kan oppnås ved selv å delta i EUs politiske fora, i Ministerrådet og Europaparlamentet, ble forbigått med glans. Freibergs og Fremskrittspartiets forakt for EUs byråkrati og detaljstyring overgår fordelen av å kunne presentere og diskutere rammevilkår for å fremme CCS i resten av Europa. Hva skal vi med å delta i EU når vi har venner som klimakommissær Miguel Arias Cañete, parerte Freiberg på pressekonferansen.
Det
mest virkningsfulle ved å invitere Europas CCS-miljø til Oslo for å
vise frem Norges CCS-satsing,
var nok å binde norske politikere til masten. Har vi sagt A til EU
og verden, må vi si B. For både regjering og Storting er naturlig
nok fortsatt skeptiske til å bevilge store summer over
statsbudsjettet til CCS etter Jens Stoltenbergs mislykkede
Månelanding –
CO₂-fangst og -lagring
på raffineriet på Mongstad som aldri ble noe av. Skal de to nye
demonstrasjonsanleggene, sementfabrikken i Brevik og
avfallsforbrenningsanlegget på
Klemetsrud i Oslo,
komme opp å stå, så må det gis store bevilgninger
i kommende statsbudsjett. Problemet er den
rungende stillhet som fortsatt hersker i resten av Europa om CCS.
Fortsatt
ser mange EU-land på det norske CCS-initiativet som vår siste
mulighet til å fortsette eksport av gass til et gryendenullutslipps-Europa. Antakelig derfor var ikke det finskeEU-formannskapet til stede. Heller ingen tyske, nederlandske,franske eller britiske politikere, bortsett fra Europaparlamentetssuverene CCS-ambassadør, Chris Davies, som hadde tatt turen selv– uten å få komme til orde.
