Karbonfangst og -lagring: Norge trenger drahjelp fra EU

Sist torsdag var det meste som kan krype og gå av Europas CCS-entusiaster samlet i Oslos utstillingsvindu – Den norske Opera og Ballett – i et forsøk på å løfte karbonfangst og -lagring på EUs klimapolitiske agenda.

Timingen kunne ikke vært bedre: Den 1. november innsettes Ursula von der Leyen som ny president i Europakommisjonen. Innen ett hundre dager skal hun presentere en Green Deal for Europe, noe hun lovet Europaparlamentet for å oppnå flertall. Mye tyder på at en Green Deal vil bestå av et veikart med konkrete juridiske målsetninger for å nå EUs mål om netto nullutslipp av klimagasser innen 2050. Spørsmålet er hvilken rolle og virkemidler Kommisjonen vil tillegge CCS for å nå målet. Det skal jeg komme tilbake til.

Men først: Hvorfor et EU-Norge CCS-møte i Oslo? Regjeringens frykt er at Norge skal punge ut i dyre dommer for en teknologi som ingen andre vil benytte. Derfor gjentok også olje- og energiminister Kjell-Børge Freiberg til det kjedsommelige at Norge er avhengig av EU og EU-landenes bidrag og drahjelp om CCS skal lykkes. At Freibergs budskap lettest kan oppnås ved selv å delta i EUs politiske fora, i Ministerrådet og Europaparlamentet, ble forbigått med glans. Freibergs og Fremskrittspartiets forakt for EUs byråkrati og detaljstyring overgår fordelen av å kunne presentere og diskutere rammevilkår for å fremme CCS i resten av Europa. Hva skal vi med å delta i EU når vi har venner som klimakommissær Miguel Arias Cañete, parerte Freiberg på pressekonferansen.

Det mest virkningsfulle ved å invitere Europas CCS-miljø til Oslo for å vise frem Norges CCS-satsing, var nok å binde norske politikere til masten. Har vi sagt A til EU og verden, må vi si B. For både regjering og Storting er naturlig nok fortsatt skeptiske til å bevilge store summer over statsbudsjettet til CCS etter Jens Stoltenbergs mislykkede Månelanding – CO₂-fangst og -lagring på raffineriet på Mongstad som aldri ble noe av. Skal de to nye demonstrasjonsanleggene, sementfabrikken i Brevik og avfallsforbrenningsanlegget på Klemetsrud i Oslo, komme opp å stå, så må det gis store bevilgninger i kommende statsbudsjett. Problemet er den rungende stillhet som fortsatt hersker i resten av Europa om CCS.

Fortsatt ser mange EU-land på det norske CCS-initiativet som vår siste mulighet til å fortsette eksport av gass til et gryende nullutslipps-Europa. Antakelig derfor var ikke det finske EU-formannskapet til stede. Heller ingen tyske, nederlandske, franske eller britiske politikere, bortsett fra Europaparlamentets suverene CCS-ambassadør, Chris Davies, som hadde tatt turen selv – uten å få komme til orde.

Utenfor EU skyver regjeringen frem Equinors initiativ til et europeisk CO₂-lager. Lanseringen av Northern Lights – et forhåpentligvis gasstomt felt nordvest for Bergen, ligger på skrivebordet. Med Shell og Total på laget har Equinor fått med syv europeiske energi- og industriselskaper. Torsdag med hydrogen-produsenten Air Liquide, stålprodusenten Arcelor Mittal, den irske energi- og gassprodusenten Ervia, sementprodusenten Heidelberg, det svenske oljeraffineriet PREEM, elektrisitetsselskapet Stockholm Exergi og finske Fortum. Hva avtalene konkret inneholdt fikk vi ikke vite, men idéen er at selskapene skal kunne transportere fanget CO₂ med skip til trygg lagring tre tusen meter under Nordsjøens havbunn.