Sommeren 1994 deltok jeg på flere gudstjenester i et afroamerikansk nabolag i Orlando, Florida. Opplevelsen sitter fortsatt dypt i meg. Salmesang, nestekjærlighet og samfunnsengasjement slik jeg aldri før har opplevd det. Under gudstjenesten reiste flere av nabolagets beboere seg. Årsaken var at narkolangere var tilbake på gatehjørnene i lokalsamfunnet. Menigheten måtte igjen ta affære, slik at nabolaget forble trygt. Praktiske løsninger ble organisert. Gatehjørnene skulle tilhøre lokalsamfunnet. Dette engasjementet gjorde at jeg forsto hvorfor kirken er en sterk del av mange folks hverdag og sosiale liv i USA.

Hjemme i Norge finner jeg en annen kirke. En statskirke som har fremmedgjort meg ved at den til stadighet tar standpunkt som til forveksling ligner partipolitikk. For noen år siden reklamerte statskirken på Paulus Plass i Oslo for den venstreradikale organisasjonen Attac. I klokketårnet hang organisasjonens banner lenge godt synlig, uten at kirken fant dette problematisk. I 2009 krevde ledelsen i et samlet Kirke-Norge «en prinsipiell debatt om olje- og gassvirksomhetens plass i norsk næringsliv i lys av klimakrisen». Det endte opp med et konkret krav om å ta 5 år pause fra ny oljeleting. Den samme debatten har nå blusset opp på ny ved at kirken går til angrep på Statoils oljesandprosjekt i Canada. En hevder dette er etikk, for meg er det energi- og klimapolitikk.

Vi trenger stadig å bli minnet på utfordringer i samfunnet, om perspektiver utover det materielle. Våre veivalg bør styres av mer enn penger. Jeg er enig i at kirken skal engasjere seg i å reise viktige verdidebatter. Dessverre bærer flere utspill preg av partipolitikk mer enn verdidebatt. Jeg ser selvsagt at grensedragningen mellom samfunnsengasjement og politisk partivalg kan være uklar. Men for meg er det en klar grense mellom en kirke som stiller spørsmål, maner til nestekjærlighet, tilgivelse og toleranse, og protesterer høylydt mot forfølgelse og brudd på menneskerettigheter, og en kirke som argumenterer for å stanse ny oljevirksomhet i Norge de neste fem årene eller vil hindre bygging av gasskraftverk. Når kirken tar slike standpunkt, forholder man seg i liten grad til teologi, og i stor grad til partipolitiske vurderinger.

Jeg forsøker ikke å bagatellisere miljødebatten. Den tilhører blant de tre største utviklingstrendene/utfordringene jeg er opptatt av: 1) Den økonomiske utviklingen forskyver maktfordelingen i verden. Store, folkerike land opplever en økonomisk vekst som løfter millioner av mennesker ut av dyp fattigdom. Den gledelige utviklingen skaper samtidig uro i den «etablerte maktbalansen». 2) Den pågående kampen mellom demokratiske, fredelig land/grupper og de grupper/nasjoner som gjennom makt og terror vil rive ned verdiene demokratiene er bygget på. 3) Miljø- og ressursutfordringer krever samarbeid og teknologiske fremskritt i en globalisert verden. En enorm befolkningsvekst vil gi stadig større utfordringer. Vi må finne flere, mer miljøvennlige måter å møte vårt energibehov på. Oljens tidsalder må overtas av energikilder som vinner i markedet, ikke gjennom prematur nedstenging av kjente oljekilder. Kraftig prisvekst på energi vil trolig skape betydelig sosial uro, ustabilitet og fattigdom.

Kirken løfter derimot opp miljøutfordringene på en måte som gjør at jeg etterlyser kirkens helhetlige energianalyse, og søker svar på hvordan kirken vurderer sammenhengene i verden. La meg gi noen perspektiver:

• Det er i landene som løfter flest mennesker ut av fattigdom at den største økningen i CO₂-utslipp forekommer, ikke i de rike landene.
• Norge utvinner ikke olje og gass til eget forbruk, men for å dekke andre lands energibehov. Kutt i våre energileveranser vil trolig øke globale energipriser, og energibehovet må dekkes opp fra andre energileverandører, alternativt må energiforbruket ned i importlandene.
• I de aller fleste tilfeller er det kull og andre lands gassreserver som vil dekke opp for redusert norsk eksport. Det bedrer ikke det globale CO₂-regnskapet, selv om den norske kirke nok ville vært stolt over utslippskutt fra norsk petroleumsutvinning.
• Ved redusert energiforbruk, på grunn av økte energipriser, ville det trolig gå utover de allerede fattigste i verden. Den arabiske våren startet ikke som en protest mot klimaendringer. Den ble trigget av opprør mot makteliter og frustrasjon over stigende matvare- og energikostnader.

Min vurdering av verdens energisituasjon tilsier at kirkens løsning ikke ville skapt en sunn overgang til fornybar energi. Sosial uro over konsekvensene av stigende energipriser er langt mer sannsynlig. Ustabile nasjoner sikrer verken menneskerettigheter, sosial rettferdighet eller kamp mot miljøutfordringer. Jeg er ikke uenig med kirken i den oppmerksomhet de ønsker å skape om viktige problemstillinger. Helheten i utfordringene burde vi diskutere langt oftere og grundigere. Men i den debatten bør ikke kirken ta rollen til politiske partier.