Mikroreaktorer er små kjernekraftverk som produserer opptil 10 megawatt (MW) strøm og 30 MW varme. En slik reaktor kan dekke strømforbruket i Longyearbyen, som varierer mellom 3 og 7 MW. Årsforbruket er på 38 gigawattimer (GWh). Forbruket av fjernvarme varierer mellom 4 og 13 MW, med et årsforbruk på 71 GWh.

Halverer kostnadene og skaper arbeidsplasser

Det finnes flere relevante reaktorleverandører, som for eksempel:

• Oklo, som skal levere en mikroreaktor i Alaska. I 2020 estimerte de at en 1,5-MW reaktor ville koste 100 millioner kroner (MNOK) å bygge, og 30 MNOK i året å drifte.
• Westinghouse, og deres eVinci-reaktor. De første enhetene forventes å koste 900-1200 MNOK, men etter hvert som serieproduksjonen kommer i gang, vil disse falle til 600 MNOK. Reaktorene kan leveres fra 2028.
• Ultra Safe Nuclear som har planlegger å sette sin første reaktor i drift i Canada i 2027, med påfølgende versjoner i USA, Finland og Polen.

En reaktor som dekker Longyearbyens energibehov kan altså koste mellom 600 og 1200 NOK, hvilket gir en energipris på mellom 0,67 og 0,96 kr/kWh, hvis man i tillegg forutsetter driftskostnader på 40 MNOK i året, 4 % rente, 40 års levetid og 4 års leveringstid. Dieselløsningen vil koste 2,05 kr/kWh. Selv om 1 200 MNOK er mye penger, så tilsvarer det kun 1,5 år med offentlige tilskudd til Svalbard. Det er også verdt å merke seg at driftskostnadene i hovedsak dekker rundt 30 lokale arbeidsplasser, fordelt på fem skiftlag og administrasjon.

Suveren forsyningssikkerhet

Den lange avstanden til fastlandet og det ekstreme klimaet gjør forsyningssikkerhet enda viktigere på Svalbard enn ellers. Energiplanen legger opp til at forsyningssikkerheten skal ivaretas med diesel, og at vindkraft og solenergi på sikt kan redusere dieselforbruket.

Longyearbyens energiplan foreslo å utrede ammoniakk eller bioenergi som en langsiktig erstatning for diesel. Et av argumentene for dette, var at Nord-Norge har innelåst kraft som i teorien kan benyttes til å produsere ammoniakk. Statnetts områdeplan for landsdelen viser imidlertid at dette kraftoverskuddet er i ferd med å forsvinne. I tillegg påpekte lokalstyret selv at teknologien for å bruke ammoniakk som energibærer enda ikke er kommersielt tilgjengelig og at prisene i dag er enda høyere enn for diesel.

Når det gjelder bioenergi, så er det den energikilden som har aller størst naturinngrep. Den er derfor ikke forenlig med lokalstyrets mål om å bli et utstillingsvindu for det grønne skiftet. I tillegg vil bioenergi i likhet med diesel kreve jevnlige leveranser av brensel. Dette gir utilstrekkelig forsyningssikkerhet og gjør kostnadene sensitive for svingninger i brenselsprisen, samtidig som det gir økt transportbehov og tilhørende risiko.

En mikroreaktor vil derimot gi suveren forsyningssikkerhet, siden det kan gå flere år eller tiår mellom hver gang brenselet må skiftes ut. Brenselet koster kun 9 øre/kWh, og råvarekostnadene utgjør kun halvparten av det. Prisen for kjernekraft er derfor svært lite avhengig av råvarepriser.

God kombinasjon med sol og vind

Lokalstyret har en ambisjon om å bygge solceller og å utrede vindkraft. En mikroreaktor passer bra sammen med disse energikildene, fordi den kan tilpasse produksjonen etter de væravhengige energikildene og veksle mellom å produsere varme eller strøm. En kombinasjon av kjerne-, sol og vindkraft kan gi økt energisikkerhet sammenlignet med kun kjernekraft, særlig i kombinasjon med det nye batteriet som har blitt bygget i Longyearbyen, siden det kan jevne ut kortsiktige variasjoner i produksjon og forbruk.

Det er en vanlig misforståelse at kjernekraftverk ikke kan justere produksjonen opp og ned, men de fleste kjernekraftverk som er i drift i dag (såkalte 2. og 3.-generasjonsreaktorer) ble utviklet for å gjøre nettopp det. Kombinasjonen av kjerne-, sol og vindkraft og Longyearbyens nye batteripark vil gi økt energisikkerhet, og gjør at kortsiktige variasjoner i produksjon og forbruk jevnes ut. I tillegg åpner denne kombinasjonen for ny industri i Longyearbyen, som for eksempel å benytte perioder med overskuddsenergi til produksjon av klima- og miljøvennlig syntetisk brensel til arktisk skipsfart.

Ingen naturinngrep

En mikroreaktor som plasseres der hvor det gamle kullkraftverket står kan bruke det eksisterende strøm- og fjernvarmenettet. Slik kan man unngå nye naturinngrep. EUs vitenskapspanel og FN har vist at kjernekraft er minst like trygt og bærekraftig som sol og vind, at kjernekraft produserer lite avfall og at det finnes gode løsninger for atomavfall. Som følge av reaktorene på Kjeller og i Halden, skal Norge uansett etablere anlegg for atomavfall.

Norge har lovverk og kompetanse innen kjernekraft – blant annet fra reaktorene i Halden og på Kjeller, samt anløp av allierte reaktordrevne fartøy. Vi har også en veletablert og tverrsektoriell atomberedskap, noe som senest i mai ble testet under den internasjonale øvelsen Arctic Radiation Exercise in the High North. Canada, USA og Russland satser på arktisk kjernekraft. De internasjonale forskningsmiljøene i Longyearbyen og Ny-Ålesund gir Norge et unikt utgangspunkt for å henge med på utviklingen.

Regjeringen skal i 2024 levere en stortingsmelding om Svalbard, som skal legge grunnlag for øygruppens fremtid. Diskusjonene om Svalbards energifremtid bør være helhetlige og inkludere en totalvurdering av fordeler og ulemper for alle muligheter – også kjernekraft.