De grønne sertifikatene er skyteskiven nå – både fra SVs tidligere statssekretær Heidi Sørensen, fra nittitallets energimarkedsdesignere Kjell Roland og Svein Roar Brunborg, fra SSBs Torstein Bye – og fra gasskraftens støttespillere som har fått vise seg frem i Aftenposten.

Litt under overflaten lurer også Finansdepartementet – som ikke vil harmonisere skattepolitikken slik at konkurransevilkårene blir like mellom Norge og Sverige i det felles norsk-svenske sertifikatmarkedet.

Utspillene har ulik karakter og ulike begrunnelser, men viser på en illustrerende måte hvordan norsk klima- og energipolitikk lider under mangelen på politisk lederskap og en klart formulert og langsiktig visjon. Uten en klar retning, kan særinteresser med hang til omkamp boltre seg – mens reelle debatter som forutsetter krevende avveininger blir skjøvet til side. Det er ingen tvil om at ansvaret hører hjemme på toppen – i syv år har det ligget hos Jens Stoltenberg. Mye tyder på at det havner hos Erna Solberg etter neste valg.

Ordningen med grønne sertifikater har de siste ukene møtt motstand fra to kanter. Kjell Roland, Svein Roar Brunborg og Torstein Bye leverer versjoner av samfunnsøkonomenes standardbeskjed om at det går galt når markedet blir tuklet med. De vil verne det gamle regimet. Men de må akseptere at det nå er gjort politiske vedtak som innebærer at det vil komme ny kraft i markedet. De grønne sertifikatenes internasjonale forankring gjennom samarbeidet med Sverige, og i en europeisk ramme, gjør at det gir liten mening å satse på omkamp. Samfunnsøkonomene bør bruke tiden sin på andre ting, det er mer kostnadseffektivt enn å satse på omkamp om sertifikatene. Løpet er kjørt. Dessuten er endringene i nordiske og europeiske energimarkeder så store for tiden at det burde være nok av mer relevante spørsmål å forske på.

Kritikken fra Heidi Sørensen reflekterer en frykt for at uberørt natur skal gå tapt – uten andre effekter enn at det blir billigere å sløse med strømmen. Med det tekniske potensialet Norge har for fornybar energi, må det gå an å bygge ut mer – uten at store naturverdier raseres. Hvor og hvordan utbyggingen skjer, vil være avgjørende. Det er dette debatten bør kretse om. Spørsmålet blir følgende: Hvordan kan det bygges ut mer fornybar energi i Norge med minst mulig naturinngrep, og hvor kan den nye kraften best brukes?