Ikke bare vil det være svært tids- og ressurskrevende, men det vil også være urettferdig overfor EU-landenes bedrifter. En bilateral avtale setter ESA og og EFTA-domstolen ut av spill. Mens EU-landene vil bli overvåket av Kommisjonen, vil Norge kunne gå fri. Det er ikke rettferdig, mener mange. I dagens politiske klima hvor britene snuser på en mer fleksibel tilknytning til EUs indre marked, er en bilateral avtale på et så viktig felt mildt sagt lite populært.

Plan B

Ifølge St. Meld 13, vil Norge gå tilbake til FN-sporet dersom man ikke kommer frem til en løsning med EU. Det vil si å belage seg på å kjøpe klimakvoter ute slik det står beskrevet i meldingen til Stortinget om en felles løsning med EU. Det er regjeringens Plan B.

Nå kan det virke som Erna Solbergs presentasjon i Paris om et nytt fond for kjøp av klimakvoter i utviklingsland, vitner om at plan B kanskje har vært første ønske hele tiden. Kvotekjøp ute vil kunne tillate full utvinning av svært energiintensive petroleumsressurser, mens vi kjøper oss fri ved for eksempel å betale for bevaring av regnskogen. Her kan regjeringen ha malt seg selv inn i et hjørne: EUs nye kvotehandelsdirektiv tillater ikke å kjøpe kvoter utenfor EU-landene. Kvoter fra utviklingsland kan ikke lenger veksles inn i EU-kvoter.

Forsmak på omstilling

Å satse på fortsatt høyt tempo i Barentshavet kan være risikofylt. I Brussel snakker mange om energieffektivisering som den viktigste energikilden. Det har flere oppsider: Mindre forbruk vil redusere avhengighet av import av gass fra Russland, en overordnet geopolitisk målsetning. I tillegg vil det skape nye tiltrengte arbeidsplasser i bygg- og anleggsektoren. For hver prosent EU-landene reduserer energiforbruket, regner Kommisjonen med at import av gass vil reduseres med 2,6 prosent. Målet om å øke effektivisering med 27 prosent innen 2030 kan bety en reduksjon i import av gass med 70,2 prosent.

Omstillingen i norsk økonomi etter fallet i oljeprisen vil bare være en forsmak på hva som venter oss om EU lykkes med effektivisering. Både klimakommissær Miguel Arias Canete og visepresident for energiunionen, Maros Sefcovic, har lagt vekt på at EU vil fortsette å importere gass fra Norge frem til 2030. EU må også erstatte fall i egen produksjon. Men begge understreket at gassens rolle i overgangen til lavkarbonsamfunnet: "This is not about more gas, but using it more intelligently," sa Canete på pressekonferansen i Brussel under presentasjonen av gasspakken nylig.

Tiden går og teller

Det kan tyde på at regjeringen bevisst har spilt EU-kortet for å legge klimadebatten død. Antakelig blir det ingen avtale med EU om innsatsfordeling hvis ikke Norge endrer strategi og åpner for at dette regelverket tas inn i EØS-avtalen. Ved å endre strategi og gå inn for å ta inn EUs innsatsfordelingsbeslutning i EØS-avtalen, vil Norge kunne spare mye tid. For, tross alt, det gode med EØS er at det speiler automatisk utviklingen i EU. I dette tilfelle kan det gi oss et nødvendig dytt til å komme i gang med diskusjonen om hvordan Norge skal kutte klimagassutslipp med 40 prosent innen 2030.

Paal Frisvold er daglig leder i Geelmuyden Kiese Brussel