Like før helgen publiserte den amerikanske aktivisten og skribenten Bill McKibben en tekst der han angrep åpningen av nye områder i nord og sammenliknet Norge med Donald Trump. Den britiske skuespilleren Emma Thompson rettet forleden angrep på Norges arktiske oljehunger, og når boreriggen Songa Enabler skal bore i Korpfjell på oppdrag fra Statoil til sommeren, så vil Greenpeace sine fartøyer være like om hjørnet. Til høsten vil rettssaken om Grunnlovens § 112 og oljen i Barentshavet vekke internasjonal oppmerksomhet. McKibben, og mange med ham, vil følge med på den.

Blant verdens stormakter innen fossil energieksport, er det svært få land som ikke er hel- eller halvdiktaturer av ulik kategori og bonitet. På listen over verdens største oljeeksportører finner man for eksempel Saudi-Arabia, Russland, Venezuela, Kuwait, Irak, Kasakhstan, Angola og Nigeria. Canada og Norge er unntakene som bekrefter regelen – rike og velfungerende demokratier med en betydelig oljeeksport, men også sterk intern oljemotstand.

Det er ikke veldig vanskelig å forstå at internasjonal miljø- og klimaaktivisme retter seg mot Canada og mot Norge. Tjæresanden er canadiernes store problem, McKibben ga forøvrig Canadas statsminister Justin Trudeau en lekse forleden. I Norge vil ekspansjonen mot stadig nordligere områder medføre samme verstingstempel. Som McKibben skriver:

«It is utterly irresponsible to go out looking for more oil on a planet that is being steadily overheated by the oil we have already dug up and burned. The Norwegian government knows this. They know that there’s enough carbon in the oil wells, gas fields, and coal mines already in operation to take us passed the two degree-target they agreed in Paris. There is no justification for exploring for new fossil fuels, in Norwegian waters, American waters or anywhere else. This is doubly true for risky, high-cost extreme oil fields like those found in the Arctic. We’ve already got far more carbon than we can afford to use."

Det er mange grunner til at Norge er et mye lettere «bytte» enn de fleste andre oljeeksportører.

Samtidig stiller finansmiljøer og investorer stadig sterkere spørsmålstegn ved den fossile energiens fremtid. Det går knapt en uke uten nyheter som setter press på oljebransjens atferd i klimarelaterte spørsmål. Moody’s advarte forleden om økende kredittrisiko i oljesektoren. Med støtte fra verdens største investor, BlackRock, ble det amerikanske oljeselskapet Occidental nylig påtvunget en mer aktiv holdning til trusler og muligheter knyttet til klima.

Dette er gode støtteargumenter for aktivister som vil lage baluba rundt Norges og Statoils holdninger og atferd. Omdømmerisiko er kanskje et moteord, men noe norske myndigheter gjerne snakker om i andre sammenhenger.

Det er mer enn nok å ta av for aktivister som vil angripe oljesatsingen i Arktis. Hvert eneste steg fra norsk side kommer til å bli fulgt med stor interesse, og trolig med sterkere intensitet mens årene går – hvis ikke norske politikere finner ut at det gir mer mening å bruke kapital og hoder på sektorer der det som skjer er "grønt, smart og nyskapende".