For cirka tre år siden møtte jeg for første gang klimaforskeren Jim Hansen. Han koblet meg med en rekke amerikanske advokater og jurister som arbeider med å forberede søksmål mot myndighetene, og gav meg mye litteratur om klima og juss.

USA – og andre land med Common Law eller Civil Law – bygger i stor grad sin rettstradisjon på romerretten. I disse landene finner man et rettsinstitutt som heter «The Public Trust Doctrine». Doktrinen forutsetter at staten forvalter naturen på vegne av det enkelte individ – «on trust» – og den gir nå grunnlag for en rekke søksmål i USA. Myndighetene anklages rett og slett for unnfallenhet i klimasaken.

Norge har ikke noe som ligner «The Public Trust Doctrine». Derimot vedtok Stortinget – enstemmig – i 1992 en ny miljøbestemmelse i Grunnloven 110 b. Det fremgår av forarbeidene at bestemmelsen er å oppfatte som en forpliktende rettslig norm for storting og regjering. Bestemmelsen har vært lite påaktet og av mange oppfattet som en programerklæring – hva den definitivt ikke er. Bestemmelsen stiller også opp krav til saksbehandling. Vi kan altså fastslå at det også i norsk rett gjelder overordnede rettslige prinsipper – i vårt tilfelle i Grunnloven – som beskytter miljøet – også for kommende generasjoner.

I Norge er det nokså nytt at klimafeltet ikke bare beskrives som et politikkområde, men også som et rettsområde, der rettslige argumenter kan trekkes inn. Men for at ikke disse spørsmålene bare skulle bli behandlet på et overordnet  og teoretisk plan, bestemte vi i Norsk Klimastiftelse oss for å jobbe konkret ved å identifisere mulige enkeltsaker, av relevans og betydning for klimautviklingen, som man kunne sette inn i en rettslig kontekst.

Oljefondets investeringer i kanadiske oljeselskaper ble da det området som for oss lå nærmest, og dette har dannet grunnlaget for det oppdrag vi har gitt til advokat Cathrine Hambro.

God lesing!