Norge, som skal kutte utslippene med 40 prosent, kan for eksempel investere i isolasjon av polske kontorbygg og få det godskrevet som kutt hjemme. Forslaget skal forhandles frem mellom Europaparlamentet og EUs ministerråd – en prosess som ventes å bli ferdig i 2018.

Norges utfordring er at vi ikke deltar i de politiske forhandlingene i EUs beslutningsorganer hvor landene diskuterer hvor og hvordan kuttene skal foretas. Det må vi kompensere for ved å inngå nær dialog med landene rundt oss. Et eget norsk klimadiplomati vil være på sin plass for å sørge for at vi blir hørt og kommer med i de fleksible ordningene.

Ny satsing på fornybar

EUs tredje virkemiddel er fornybardirektivet. Kommisjonen har varslet at den vil legge frem et forslag til revisjon av direktivet i høst, i den såkalte «Vinterpakken».

EU-landenes statsledere har allerede bestemt at alle landene skal gå sammen om å øke andelen fornybar energi av EUs totale energiforbruk til 27 prosent innen 2030.

Forrige gang, i 2009, ble hvert EU-land tillagt en konkret, bindende målsetning. Norge ble bedt om å øke andelen fornybar energi til 67,5 prosent av det totale energiforbruket. Denne gangen knyttes det stor spenning til hvordan Kommisjonen ser for seg at landene skal oppnå det nye målet sammen. Vi vet at det legges opp til regionale samarbeid, med egne styringsmekanismer og insentiver. Sverige har allerede bestemt at de vil fortsette ordningen med et grønt sertifikatmarked frem til 2030.

Spørsmålet blir da hvordan Norge skal bidra? Energimeldingen regjeringen la frem tidligere i år ga uttrykk for at regjeringen ikke ønsker at Norge skal delta i EUs nye fornybardirektiv. Men så lett blir det nok ikke – da EU-landene helt sikkert ønsker at Norge, med våre enorme fornybar-ressurser og sterke økonomi, skal delta for å ta vår del av regningen. EØS-avtalen sørger uansett for at vi deltar på lik linje med EU-landene.

Vil Norge fortsatt motarbeide energieffektivisering?

Sist, men ikke minst, satser EU-landene stort på den billigste og mest effektive energikilden; energieffektivisering. Et nytt regelverk som vil øke dagens mål på 20 prosent til minst 27 prosent reduksjon innen 2030 vil legges frem i oktober 2016. Målet skal igjen revideres i 2020, til 30 prosent reduksjon om man ser det som mulig å få til.

Norske regjeringer har ikke heiet på dette arbeidet og har sågar stukket kjepper i hjulene for at EUs energieffektiviseringsdirektiv tas inn i EØS-avtalen. Selv ikke bygningsenergidirektivet fra 2010 er tatt inn – som krever at alle nye offentlige bygg fra 2020 skal være så godt som utslippsfrie.

Olje- og energiminister Tord Lien, og Vidar Helgesen mens han var europaminister, har argumentert offensivt i Brussel for at EU heller burde satse på å bytte ut kull med gass for å få ned utslippene – enn å investere i kostbare effektiviseringstiltak. Innspillet er blitt møtt med hevede øyenbryn i Brussel og ikke så lite irritasjon. Norge vil altså at EU skal bruke pengene på å kjøpe norsk gass i stedet for å skape økonomisk vekst og jobber ved å investere i isolering av loft og kjellere.

I et EU-perspektiv vil økt satsing på norsk gass forverre handelsbalansen og redusere muligheten for økonomisk vekst. Statoil og Norsk olje og gass satser fortsatt på at en høy kvotepris for CO₂-utslipp skal gjøre det lønnsomt for land i Sentral- og Øst-Europa å bytte fra kull til gass. De overser et sentralt element i EUs kvotehandelsdirektiv som gir landene i Sentral- og Øst-Europa fortsatt gratis utslippskvoter. Et eget moderniseringsfond som stiger i takt med kvoteprisen skal finansiere effektiviseringstiltak og fornybar kraft. Slik svekkes insentivet til å bytte fra kull til gass.

Nye norske gassfelt må finne andre markeder enn EU-land

Kommisjonen har ved gjentatte anledninger sagt at EU vil fortsette å kjøpe norsk gass. Kommisjonen understreker imidlertid at gass anses som en overgang til fornybarsamfunnet, frem til slutten av 2030-årene. Det betyr at nye planlagte gassfelt må finne andre markeder enn i EU-landene når de først blir operative. Kommisjonen har selv regnet ut at for hver prosent EU-landene lykkes i å redusere energiforbruket, vil etterspørselen etter gass fra Norge, Russland, Midtøsten og Algerie synke med 2 prosent.

Sjokket i norsk økonomi fra fallet i oljeprisen kan fremstå som en forsmak på konsekvensene av fallet i EUs etterspørsel av gass.