Høyesteretts dom i klimasøksmålet er nedslående for alle som har hatt forventning om at domstolene med Grunnlovens §112 i hånd skulle overstyre stortingsflertallet i oljepolitikken, konkret knyttet til 23. konsesjonsrunde i Barentshavet. Førstevoterende dommer, Borgar Høgetveit Berg, ga staten medhold på alle punkter. Høgetveit Berg har tolket absolutt alle rettskilder i tråd med statens syn.

Skuffelsen er stor, «tapet er totalt, seieren for regjeringsadvokaten er rungende»,skriver Marius Gulbranson Nordby.

Bergljot Webster, som snakket for mindretallet i Høyesterett, slutter seg til Høgetveit Berg når det gjelder tolkningen av §112, men dissensen gir likevel svært viktige føringer når det gjelder ansvaret Norge har som stor oljeeksportør. Manglende utredninger om klimakonsekvensene – utslippene – er årsaken til at hun og et mindretall i Høyesterett mener at konsesjonsvedtaket er ugyldig. De har altså en klimabegrunnelse for standpunktet sitt, men uten at den knyttes til §112.

Hvor peker Høyesteretts dom? Det er ingen tvil om at Høyesteretts tolkning av §112 gir lite rom for at paragrafen kan brukes i andre miljø- og klimaspørsmål, enten det gjelder dumping av gruveavfall, vann- og vindkraftutbygginger, vern av skog eller hva det måtte være. Ifølge dommen er det som «sikkerhetsventil» på områder der det ikke finnes annen lovgivning, eller om Stortinget skulle gjøre seg aldeles bort, at §112 har noe reelt innhold som en rettighetsbestemmelse.

Men normalt vil det være opp til Stortinget, og ikke domstolene, å ta beslutningene, enten det gjelder oljepolitikken eller andre miljø- og klimarelaterte spørsmål. Det er med andre ord det politiske flertallet på Stortinget som også i fortsettelsen vil avgjøre hvordan oljepolitikken og øvrige deler av klimapolitikken skal se ut. Sånn har det vært, og sånn vil det bli.

Med større oppslutning om miljøpartiene vil politikken bli endret. Men heller ikke de store partiene er upåvirket av endringene i omgivelsene. De endres stadig, og som tidligere Greenpeace-leder Truls Gulowsen skrev på twitter tirsdag, så var hensikten med klimasøksmålet å «skape større forståelse for sammenhengen mellom ny oljeleting og Norges klimaansvar. Det har vi oppnådd».

Gulowsen har rett. Det norske klimasøksmålet er en av mange brikker i et stort puslespill som bidrar til å sette søkelys på ansvaret store fossileksportører har, og på klimarisiko knyttet til oljeaktivitet. Det går ikke en dag uten nye meldinger som på en eller annen måte viser at skjerpet klimapolitikk truer lønnsomheten i oljevirksomhet. Det globale opinionspresset overfor oljeland er økende og vil ikke avta. Fordi Norge ikke er Saudi-Arabia eller Angola, vil vi måtte ta hensyn. Klimatrusselen går ikke over. Å ville verne urørte områder for oljevirksomhet – å la olja ligge – er ikke lenger forbeholdt . Om noen uker er dette offisiell amerikansk politikk.