FNs klimapanel publiserte i august sin nye rapport, og klima var et av de viktigste temaene i den norske valgkampen.

Tiltak og strategier for å kutte utslipp diskuteres i mange fora. Men det virker som om debatten føres uten forståelse for de grunnleggende faktorene som bestemmer utslippenes størrelse.

Hva som bestemmer størrelsen på utslippene, kan bli synlig i modeller som viser sammenhengen mellom utslipp og utvalgte faktorer. Modeller kan gi verdifull innsikt i tillegg til verbale forklaringer. Innenfor klimaforskningen er det ingen mangel på slike modeller, men de kan være vanskelig tilgjengelige og til dels uforståelige.

Jeg har laget en enkel og overordnet modell som viser sammenhengene, slik jeg ser det (se detaljer i tekstboks). Dersom modellen fører til reaksjoner som «dette er jo bare selvfølgeligheter»; da har jeg antakelig truffet spikeren på hodet.

Data fra utvalgte land

EU-rapporten Fossil CO₂ emissions of all world countries – 2020 inneholder data om CO₂-utslipp, befolkning og økonomi for alle verdens land. Tabellen viser data for 11 utvalgte land og verden totalt, gjennomsnittlige endringer for perioden 2005–2019 er beregnet.

Data om teknologi- og atferdsfaktorene finnes ikke i tilgjengelig statistikk. Men basert på endringene i totale utslipp, befolkning og bruttonasjonalprodukt, kan endringen i en kombinert teknologi- og atferdsfaktor beregnes, som vist i tabellen.

Noen observasjoner for perioden 2005–2019 basert på den foreslåtte modellen:

Fra forståelse til handling

Aksepterer vi påstanden om de fire overordnede faktorene som bestemmer størrelsen på utslipp, vil det være mest effektivt om alle faktorer – befolkning, økonomi, teknologi og atferd – drar i samme retning. Men debatten i Norge om tiltak for å redusere utslipp, handler bare om teknologi og atferd. Ser vi på regjeringens klimaplan, diskuteres befolkning og økonomi i liten grad. I en lite fremhevet passus heter det:

"Årlege forbetringar i teknologi og anna effektivisering er vurdert å meir enn å utlikne verknadene av økonomisk vekst og ei større befolkning."

Dette er en påstand som ikke diskuteres inngående i klimaplanen. Ser vi på utviklingen 2005-2019 (se tabellen), stemmer dette heller ikke for Norge, i denne perioden har det vært omvendt.

Endringer i teknologi og atferd vil være viktige virkemidler for å redusere utslippene. Men hvis mye av effekten reduseres av utslippsøkninger som følge av vekst i befolkning og økonomi, vil dette gjøre det vanskeligere å nå målene vi har satt oss.

Den store befolkningsøkningen Norge har hatt i perioden 2005–2019, ser ut til å avta til et nivå nærmere andre land i Vest-Europa. Prognosen for befolkningsvekst i Norge i perioden 2021–2030 ser ut til å bli 0,5 prosent pr. år. Hvis vi antar at veksten i økonomien er 2 prosent pr. år i samme periode, vil endringer i teknologi og atferd måtte stå for en utslippsreduksjon på 2,5 prosent pr. år for å holde utslippene på dagens nivå. Skal utslippene gå ned, må teknologi og atferd stå for enda større reduksjoner.

Regjeringens viktigste tiltak for å redusere utslipp er økning i CO₂-avgiften. Dette er et tiltak som primært retter seg mot atferd: Når noe blir dyrere, vil man bruke mindre av det. Det antas at avgiftsøkningen også vil føre til utvikling av teknologi med lavere utslipp.

Kan befolkningsutviklingen påvirkes?

Befolkningsutviklingen bestemmes av fødsler, dødsfall og netto innvandring. Fødselsraten (antall barn pr. kvinne) varierer betydelig både historisk og geografisk:

Kjente forklaringer på disse tallene er:

Innvandring fra land med lave utslipp pr. innbygger vil også føre til økte utslipp fordi innvandrere over tid sannsynligvis vil anta et lignende atferdsmønster som andre innbyggere.

Erkjenner vi at størrelsen på befolkningen er en viktig faktor når det gjelder mengden av utslipp, bør vi:

Vi må forstå at befolkningsvekst ikke er en problemstilling som bare gjelder fattige land i andre deler av verden. Befolkningen i Norge øker, og utslipp pr. innbygger i Norge er blant verdens høyeste.