Dette er bakteppet for arbeidet Norsk klimastiftelse gjør innen mat og landbruk. Denne uken la vi frem rapporten «Redusert kjøttforbruk – en nøkkel til klimakutt». I rapporten presenteres tre scenarioer som viser hvordan endret kosthold vil påvirke utviklingen av klimagassutslippene fra norsk landbruk.

Budskapet fra FNs klimapanel og andre internasjonale
utredninger er entydig: Klimaendringer truer matsikkerheten og det biologiske
mangfoldet. Vi må over på et mer vegetabilsk kosthold. Samtidig må en omlegging
selvsagt ta hensyn til lokale og regionale forhold.

Scenarioene i vår rapport viser at det er nødvendig med en
betydelig nedgang i kjøttkonsumet dersom klimagassutslippene relatert til
nordmenns kosthold skal gå vesentlig ned. Mindre justeringer blir raskt «spist
opp» fordi befolkningen er stigende. Det er det samlede klimagassutslippet som
betyr noe. Skal vi kutte i takt med Paris-målene, altså halvere utslippene til
2030 – og være på netto null i 2050 – så må alle sektorer bidra. Landbrukets
utslipp blir aldri helt borte, men de vil utgjøre en relativt sett større andel
av totalen når energirelaterte utslipp i andre sektorer kuttes.

Det norske kjøttforbruket er vesentlig høyere nå enn for 30 år siden, men har ligget ganske flatt det siste tiåret. En stor del av landbrukets utslipp er metan fra drøvtyggere. Antallet drøvtyggere er derfor viktig for landbrukets utslipp.

Samtidig er det drøvtyggerne – kua og sauen – som kan
utnytte gras og grovfôr. Dette gir derfor et dilemma; en stor reduksjon av det
norske kjøttforbruket kan gjøre det betydelig vanskeligere å utnytte beite- og
grovfôrressursene.

Det gir heller ingen mening å legge ned norsk grasbasert
kjøttproduksjon for å erstatte den med import. Da flyttes bare utslippene.
Derfor er det etterspørselssiden – forbruket – som må endres dersom
klimagassutslippene skal gå ned.

Det er summen av forbruk som avgjør hva landbruket og
næringsmiddelindustrien må levere. Scenarioene i rapporten er konstruert ved å
forandre den samlede etterspørselen med utgangspunkt i referansescenarioet
myndighetene opererer med i sitt arbeid. Importandelen er holdt konstant.

I alle tre scenarioene – også i det mest radikale som vi har kalt «Fleksitarianer» – har vi valgt å la melkeproduksjonen følge myndighetenes referansebane. Det er fordi melkeproduksjon er ryggraden i det norske landbruket og fordi kjøttet fra kombinert kjøtt- og melkeproduksjon representerer betydeligere lavere klimagassavtrykk enn annet storfekjøtt. Selv et scenario med svært sterk reduksjon i kjøttkonsumet vil ha plass til kjøttet som den såkalte kombikua representerer. Ammeku – spesialisert kjøttproduksjon – har et mye høyere klimagassavtrykk.

Denne forskjellen mellom «biff» og «biff» er interessant
også når klimamerking av matvarer blir mer og mer vanlig. To produkter som
fremstår som helt like i butikkhylla, kan representere svært forskjellige
klimagassavtrykk. Det er derfor ingen enkel sak å klimamerke matvarer. Det vil
være nødvendig med betydelig grad av presisjon for å kunne fastslå hva som er
bra og hva som er mindre bra. 

En svært viktig faktor i matvareproduksjonen er knyttet til
verdi- og råvarekjedene. Er for eksempel soyaforbruket bærekraftig? Norsk – og
europeisk – kjøttproduksjon beslaglegger store arealer i andre deler av verden.

Med økende klimaendringer er det grunn til å frykte at
avlinger kan bli rammet. Råvarepriser og -tilgang kan bli sterkt påvirket.
Dette er en viktig del av landbrukets klimarisiko, som omstillingen også må
håndtere.

Klimaomstillingen i landbruket innebærer mange krevende
problemstillinger. Det er ingen grunn til å underkommunisere at redusert
kjøttkonsum vil påvirke deler av landbruket negativt. Men det ligger også
muligheter for verdiskaping og arbeidsplasser i en omstilling der plantebasert kosthold
vinner mer terreng. For mat må vi ha. Uansett.