Klimakrisen: Både energi- og matsystemene må legges om

Dette er bakteppet for arbeidet Norsk klimastiftelse gjør innen mat og landbruk. Denne uken la vi frem rapporten «Redusert kjøttforbruk – en nøkkel til klimakutt». I rapporten presenteres tre scenarioer som viser hvordan endret kosthold vil påvirke utviklingen av klimagassutslippene fra norsk landbruk.

Budskapet fra FNs klimapanel og andre internasjonale utredninger er entydig: Klimaendringer truer matsikkerheten og det biologiske mangfoldet. Vi må over på et mer vegetabilsk kosthold. Samtidig må en omlegging selvsagt ta hensyn til lokale og regionale forhold.

Scenarioene i vår rapport viser at det er nødvendig med en betydelig nedgang i kjøttkonsumet dersom klimagassutslippene relatert til nordmenns kosthold skal gå vesentlig ned. Mindre justeringer blir raskt «spist opp» fordi befolkningen er stigende. Det er det samlede klimagassutslippet som betyr noe. Skal vi kutte i takt med Paris-målene, altså halvere utslippene til 2030 – og være på netto null i 2050 – så må alle sektorer bidra. Landbrukets utslipp blir aldri helt borte, men de vil utgjøre en relativt sett større andel av totalen når energirelaterte utslipp i andre sektorer kuttes.

Det norske kjøttforbruket er vesentlig høyere nå enn for 30 år siden, men har ligget ganske flatt det siste tiåret. En stor del av landbrukets utslipp er metan fra drøvtyggere. Antallet drøvtyggere er derfor viktig for landbrukets utslipp.

Samtidig er det drøvtyggerne – kua og sauen – som kan utnytte gras og grovfôr. Dette gir derfor et dilemma; en stor reduksjon av det norske kjøttforbruket kan gjøre det betydelig vanskeligere å utnytte beite- og grovfôrressursene.

Det gir heller ingen mening å legge ned norsk grasbasert kjøttproduksjon for å erstatte den med import. Da flyttes bare utslippene. Derfor er det etterspørselssiden – forbruket – som må endres dersom klimagassutslippene skal gå ned.

Det er summen av forbruk som avgjør hva landbruket og næringsmiddelindustrien må levere. Scenarioene i rapporten er konstruert ved å forandre den samlede etterspørselen med utgangspunkt i referansescenarioet myndighetene opererer med i sitt arbeid. Importandelen er holdt konstant.

I alle tre scenarioene – også i det mest radikale som vi har kalt «Fleksitarianer» – har vi valgt å la melkeproduksjonen følge myndighetenes referansebane. Det er fordi melkeproduksjon er ryggraden i det norske landbruket og fordi kjøttet fra kombinert kjøtt- og melkeproduksjon representerer betydeligere lavere klimagassavtrykk enn annet storfekjøtt. Selv et scenario med svært sterk reduksjon i kjøttkonsumet vil ha plass til kjøttet som den såkalte kombikua representerer. Ammeku – spesialisert kjøttproduksjon – har et mye høyere klimagassavtrykk.

Denne forskjellen mellom «biff» og «biff» er interessant også når klimamerking av matvarer blir mer og mer vanlig. To produkter som fremstår som helt like i butikkhylla, kan representere svært forskjellige klimagassavtrykk. Det er derfor ingen enkel sak å klimamerke matvarer. Det vil være nødvendig med betydelig grad av presisjon for å kunne fastslå hva som er bra og hva som er mindre bra. 

En svært viktig faktor i matvareproduksjonen er knyttet til verdi- og råvarekjedene. Er for eksempel soyaforbruket bærekraftig? Norsk – og europeisk – kjøttproduksjon beslaglegger store arealer i andre deler av verden.

Med økende klimaendringer er det grunn til å frykte at avlinger kan bli rammet. Råvarepriser og -tilgang kan bli sterkt påvirket. Dette er en viktig del av landbrukets klimarisiko, som omstillingen også må håndtere.

Klimaomstillingen i landbruket innebærer mange krevende problemstillinger. Det er ingen grunn til å underkommunisere at redusert kjøttkonsum vil påvirke deler av landbruket negativt. Men det ligger også muligheter for verdiskaping og arbeidsplasser i en omstilling der plantebasert kosthold vinner mer terreng. For mat må vi ha. Uansett.