Bildet av utenriksminister Simon Kofe på stillehavsøyen Tuvalu som taler til klimatoppmøtet i Glasgow i 2021, gikk verden rundt. Han stod i havet med sjøen til knærne, kledd i dress, med talerstolen foran seg og bønnfalt verden om å kutte utslipp raskere. Grepet ble hyllet for å illustrere risikoen stillehavsøyer løper i møte med klimaendringene, et tidlig varsel om fare for oss alle, som kanarifugler i kullgruver.

Dette og mye annen innsats til tross; utslippene har gått opp siden FNs første klimakonvensjon ble undertegnet i 1992. Ifølge FNs klimapanel er vinduet for å sikre en fremtid for alle, i ferd med å lukke seg. Vi styrer mot en oppvarming på omtrent 3 grader, langt over Parisavtalens temperaturmål.

Klimasøksmål basert på menneskerettigheter

Flere av dem som har sett seg trøtte på manglende handling, har forsøkt å ta i bruk nye virkemidler som klimasøksmål. I verden foregår det nå tusentalls klimasøksmål, der over hundre er basert på menneskerettigheter. Et institutt ved London School of Economics anslo i fjor at omtrent 55 prosent av beslutningene fra domstoler og andre organer hadde utfall som var positive for klimaet.

I en mye omtalt klagesak vant urfolket Torres Strait Islanders frem mot Australia i FNs menneskerettskomité høsten 2022. De bor på lavtliggende øyer som er spesielt sårbare for klimaendringer, blant annet gjennom havstigning, flom og erosjon. Komiteen kom til at Australia ikke hadde iverksatt tilstrekkelige tilpasningstiltak for å beskytte urfolkets rett til privatliv og kulturutøvelse etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.

Komiteen var spesielt kritiske til at diker Australia hadde lovet å bygge, var forsinket med mer enn ti år, på tross av at Australia hadde kjent til risikoen klimaendringene innebar for urfolket siden 1990-tallet. I etterkant har Australia varslet at de i tett samarbeid med urfolket iverksetter flere tiltak for å sikre bedre klimatilpasning.

Samiske rettigheter og klimaendringer i Norge

I en norsk kontekst ble spørsmålet om vern av urfolks kultur satt på spissen i Fosen-saken. Der kom Høyesterett i storkammer til at to vindkraftutbygginger på Fosen, Storheia og Roan krenker denne retten. Etter år med demonstrasjoner og debatt i etterkant av dommen beklaget regjeringen, og det ble fremforhandlet en avtale mellom vindkraftutbygger og Sør-Fosen sitje.

For Nord-Fosen siida er menneskerettighetsbruddet fortsatt ikke avsluttet. Det er alvorlig og bidrar til en stadig økende tillitskrise.

Disse to sakene illustrerer godt det doble presset urfolk verden over står i: de er blant dem som rammes tidligst og hardest av klimaendringene, men også av klimatiltak.

Dette gjelder også for samene i Norge. Derfor lanserte Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) nylig en rapport kalt «Kanarifugl i kullgruven». Tittelen reflekterer at oppvarmingen i Arktis går nesten fire ganger fortere enn det globale gjennomsnittet.

Klimaendringene forårsaker allerede betydelige negative effekter i Sápmi, for eksempel gjennom økt hyppighet av beitekriser for reindriften. Dette vil bli verre jo varmere det blir, blant annet fordi studier anslår at varigheten av snødekke – som reindriften er avhengig av – vil reduseres med flere måneder per år i de verste scenarioene. Sammensetningen av fiskebestanden vil også endre seg, der noen arter – som pukkellaks – vil spre seg i varmere vann nordover, til fortrengsel for fisk som er tilpasset kaldere vann og tradisjonelt har vært en viktig del av samisk fiske.

• Podkast: – Vi trenger bedre diskusjoner om hvordan det grønne skiftet og menneskerettigheter forenes

Staten og samiske rettigheter: Tre anbefalinger

NIM mener myndighetene må gjøre mer for å beskytte samiske rettigheter mot både klimaendringer og naturinngrep. Den forskningen vi har, forteller oss at med oppvarming utover 1,5 grader vil det neppe være mulig å effektivt beskytte samisk kulturutøvelse over tid. Men klimagassutslipp kan ikke kuttes på bekostning av samiske rettigheter. Staten må avslutte menneskerettighetsbruddet på Nord-Fosen og fremover sikre at naturinngrep som skal bidra til utslippskutt, ikke utgjør nye brudd på samiske rettigheter. NIM kommer med flere anbefalinger i rapporten for å oppnå dette. Her trekker vi frem tre.

For det første, en evaluering av Fosen-saken for å lære av hva som gikk galt, så vi kan sikre at det ikke skjer igjen.

For det andre, at myndighetene vurderer å lage en plan for vindkraftutbygging, for eksempel ved å ta den foreslåtte nasjonale rammen fra NVE (2019) opp av skuffen. Retten til kulturutøvelse forutsetter at man vurderer den samlede effekten av flere inngrep i samiske bruksområder.

NVEs nasjonale ramme identifiserte 13 områder som var egnet for vindkraftutbygging i Norge, og ekskluderte i all hovedsak områder med samisk reindrift og andre områder med høy miljømessig, sosial eller kulturell verdi. Planen hensyntok de mange inngrepene som allerede finnes i samiske bruksområder. For selv om det er riktig at 40 prosent av Norges landareal i utgangspunktet er reindriftsområder, inkluderer dette tallet fjell, innsjøer, tettsteder, veier og annen infrastruktur, slik at nettoarealet der reindrift faktisk utøves, er langt mindre. Ifølge SSB ligger 89 prosent av reindriftsområdene allerede innen 5 kilometer eller nærmere fra infrastruktur.

Selv om den nasjonale vindkraftrammen ikke bare var populær, er det forskjell på vindkraftutbygging som møter motstand lokalt, og vindkraftutbygging som er menneskerettsbrudd i samiske områder. For å unngå en bit-for-bit-nedbygging av norsk natur og samiske bruksområder, bør politiske ledere ha en helhetlig oversikt og plan for hvilke vindkraftutbygginger som respekterer samiske rettigheter og som anses nødvendige for å sikre et raskt grønt skifte.

Men dette vil kreve gode prosesser fremover. Det blir ofte et hardt ordskifte når samiske rettigheter og klimaendringer diskuteres, der ulike grupper og interesser settes opp mot hverandre. Dette kan bare løses gjennom bedre dialog og respekt for rettigheter.

For det tredje anbefaler derfor NIM at myndighetene sikrer flere og bedre konsultasjoner med berørte samiske samfunn på klimaområdet. Terskelen for å iverksette konsultasjoner bør være lav. Tidlige konsultasjoner som gjennomføres i god tro, kan bidra til et effektivt grønt skifte hvor inngrep for å kutte utslipp lokaliseres og utformes på en måte som også respekterer urfolksrettigheter.

For selv om det ikke er lett, har norske myndigheter forutsetninger for å kutte klimagassutslipp raskt og unngå inngrep med vesentlige negative konsekvenser i samiske bruksområder. Men, slik Klimautvalget 2050 peker på, er politisk lederskap avgjørende for å lykkes med en rettferdig omstilling til et lavutslippssamfunn i 2050.