I årene 2008-2012 (den første perioden av Kyotoavtalen) hadde vi ikke behov for å kjøpe kvoter for å oppfylle våre klimaforpliktelser. Men vi valgte å gjøre det likevel. Skal verden lykkes i klimapolitikken de neste tiårene, må vi lykkes med å etablere omfattende og velfungerende internasjonale karbonmarkeder. Det ønsker vi å bidra til.

1.januar i år begynte den andre perioden av Kyotoavtalen (2013-2020). Norge skal kutte globale utslipp av klimagasser i 2020 til 30 prosent under norsk utslippsnivå i 1990. Regnet som et årlig gjennomsnitt skal utslippene være 84 prosent av utslippene  i 1990. Differansen mellom norsk utslippsnivå og forpliktelse må vi dekke gjennom kvotekjøp.

Ved inngangen til en ny periode er det naturlig å gjennomgå de statlige kvotekjøpene. Derfor varslet Regjeringen i statsbudsjettet for 2013 at: "Regjeringen vil komme tilbake med en mer utførlig beskrivelse av sin kjøpsstrategi for årene framover i Revidert nasjonalbudsjett 2013. […] I denne sammenheng vil Regjeringen også vurdere hvordan arbeidet med statens kvotekjøp bør organiseres framover."

Finansdepartementet har ansvaret for de statlige kvotekjøpene. I den første perioden av Kyoto-avtalen kjøpte vi kvotene direkte selv. I løpet av disse seks årene har vi bygd opp en sterk kompetanse på kvotemarkedet. Det har vært viktig og riktig.

Men det som er riktig organisering i en oppstartperiode, er ikke nødvendigvis en riktig permanent løsning. Vi ønsker nå å beholde det strategiske ansvaret for kvotekjøpene, men å flytte selve kjøpene ut av huset.

Hva slags kvoter skal staten kjøpe framover? Tre hensyn må balanseres på en god måte:

Det ene er hensynet til å opptre kommersielt. Vi ønsker å bidra til å utvikle verdens karbonmarkeder. I et marked opptrer folk kommersielt. Da må vi være villige til å gjøre det selv også.

Det andre er hensynet til karbonmarkedenes legitimitet. Med de lave prisene som er nå, stiller mange spørsmål ved om CDM-markedet bidrar til å redusere utslipp. Flere prosjekter har blitt kritisert. Med Norges høye ambisjoner i klimapolitikken, er det i vår interesse at de internasjonale karbonmarkedene har høy grad av legitimitet.

Det tredje hensynet er at siden klimaproblemet er et globalt fellesproblem, må vi arbeide innenfor et felles regelverk. Et bredt framforhandlet regelverk vil nødvendigvis avvike noe fra om vi fikk bestemme alt selv. Det må vi tåle.