I nyttårstalen sa statsminister Erna Solberg at «våre
klimamål er satt for å begrense global oppvarming til 2 grader. Vi vil skjerpe
målene slik at Norge gjør vår del for å unngå farlige klimaendringer».

Regjeringsforhandlingene er en god anledning til å
konkretisere dette til praktisk politikk. Hvis vi løfter blikket, må dette bety
at Norges ambisjon må være å bidra vesentlig sterkere til globale utslippskutt
enn tilfellet er i dag. Hva innebærer i så fall det?

Norge har i grove termer mulighet til å forsterke sin
innsats på klimafeltet langs følgende akser: Vi kan bidra til store globale
utslippskutt ved å være laboratorium for nye teknologiske løsninger for
eksempel innen elektrifisert transport og karbonfangst.  Og vi kan bidra til å akselerere den globale
energiomstillingen ved at norske selskaper og norsk kapital investerer vesentlig
mer i fornybar energi utenfor Norges grenser.

I begge tilfeller handler det om å gjennomføre politikk som
får sterkere virkning enn utslippskutt innen Norges grenser kan representere.
Alvoret vi står overfor tilsier at omstillingen må skaleres og akselereres i et
omfang som er mye mer omfattende enn det som kan fikses med noen flere millioner
til Enova. Det må tenkes større tanker enn som så.

Norge har et knippe selskaper med til dels betydelig
aktivitet innen fornybar energi utenfor landets egne grenser. Det handler om
Statkraft, om Equinor, om Scatec og noen andre. Å bidra til å sette disse
selskapene i stand til å ekspandere sin globale aktivitet mye fortere enn det
som tilfellet er i dag, vil være et viktig bidrag. Norge har både kapitalen og
kompetansen. Selskapene som kan gjøre jobben er helt eller delvis statlig eid,
så staten er ikke uten innflytelse på eiersiden heller. Det kan settes press og
stilles krav, det kan brukes både pisk og gulrot. Det kan settes djerve mål,
gjerne kvantifisert i form av gigawatt fornybar energi/millioner tonn CO₂. En
ekspansjon av aktiviteten innen fornybar energi kan også gi vekst og inntekter
landet trenger i takt med at oljen får mindre betydning.

Diskusjonen om Oljefondets mulighet til å investere i infrastruktur/fornybar
energi har pågått i årevis og det ligger an til en forsiktig åpning. Uten å «politisere»
Oljefondet må det være mulig å legge til rette for at norsk statlig kapital i
større grad kan bidra til å ekspandere aktivitet som både gir store
utslippsreduksjoner og dytter viktige lokomotiver i norsk næringsliv i en retning
som kan gi fossilfrie inntektsstrømmer til kongeriket. Politikken må også
fjerne rusk i maskineriet; kan statlige ordninger for risikoavlastning gjøre
det lettere å få til mer fortere?

Økte investeringer i fornybar energi er nødvendig over hele
verden. Energisystemene må bygges ut og de må bygges om. Selv om det er bygget
ut mye fornybar energi de siste årene, så holder ikke tempoet tritt med
etterspørselsveksten. Derfor faller heller ikke de globale utslippene.  

Det bør ha seget inn et økende alvor hos ansvarlige politikere i løpet av de siste årene: Trusselen om klimakrise og økologisk kollaps er høyst reell. Sammenhengen mellom klimatrusselen og andre utfordringer blir tydeligere, for eksempel gjennom perspektivene om et mulig sammenbrudd i Afrika og de konsekvenser det måtte ha for vår verdensdel.  

Det er mange gode grunner til en skjerping av klimapolitikken, og Kristelig Folkepartis mulige inntreden i Erna Solbergs regjering kan sette viktige spor. Men da må det letes i retninger som gir reelle konsekvenser i form av store utslippsreduksjoner – det er utilstrekkelig med politiske glassperler.