Klimameldingen gir noen svar. Men det er påfallende at det har tatt så lang tid å lage dette dokumentet. Det sier noe om mangelen på politisk trøkk fra statsministerkontoret. Og det sier noe om hvor mange institusjonaliserte interessemotsetninger som skal håndteres i klimapolitikken. Forslagene som fremmes har, i litt ulike varianter, ligget på bordet i mange år. Så kom altså Bård Vegar Solhjell inn som miljøvernminister og fikk det ferdig. Det er i seg selv en seier.

Jeg noterte noen spørsmål før jeg startet den første skrålesningen av meldingen i formiddag.

* Gir meldingen føringer som innebærer en gradvis omlegging av Norge til et lavutslippssamfunn?

Det første spørsmålet på min liste handler om de langsiktige målsettingene, retningen. Dette er det vanskelig å snakke om i oljelandet. Jens Stoltenberg har en helt annen retorikk i disse spørsmålene enn for eksempel sin kollega i Danmark, Helle Thorning-Schmidt. Det er ingen glød og entusiasme å spore hos Stoltenberg når han nærmer seg kjernen i klimautfordringen, nemlig at vi må redusere bruken av fossile brensler kraftig – og at det må skje raskt. Dette leder fort videre til spørsmålet om det politiske lederskapets vilje, styrke og kraft. Det virker som Stoltenberg helst vil slippe å peke ut kursen mot det post-fossile Norge, selv om det ikke er grunn til å tvile et sekund på hans klimaengasjement. Det er imidlertid et kompliserende faktum at klimaomstillingen kan true grunnrenten i norsk petroleumsutvinning hvis skiftet kommer for brått. Norge er et oljeland.

Likevel er det bra tegn i meldingen, så svaret på spørsmålet blir derfor tja. Det er gode tegn, både retorisk og politisk.

Man vet at en omlegging av økonomien i klimariktig retning vil tvinge seg frem. Det er likevel for uforpliktende når man ikke tør å gjøre som britene og innføre en klimalov, eller å høre på Energi Norges forslag om en slags handlingsregel i klimapolitikken for å sikre gradvise utslippsreduksjoner frem mot 2050.

* Betyr meldingen at det utvikles konkrete virkemidler som fører til utslippsreduksjoner og omlegging på ulike samfunnsområder i Norge?

Svaret på dette spørsmålet er også tja. Meldingen inneholder mange gode forslag, for eksempel på transportområdet. Det er fornuftig å satse på kollektivtrafikk og å legge til rette for innføring av lavutslippsbiler etter hvert som de kommer på markedet. Sykling er også fint, særlig for folkehelsen.

Men det er noe med den overordnede tilnærmingen som hadde vært lettere om man hadde gjort som svenskene og delt utslippene i to; den kvotepliktige og ikke-kvotepliktige sektoren. Den kvotepliktige sektoren er regulert på EU-nivå. Den ikke-kvotepliktige sektoren, transport og mye av den stasjonære energibruken, er ikke omfattet av kvotesystemet.

I sektorene som omfattes av kvotemarkedet defineres rammene på EU-nivå. I delene av økonomien som ikke er omfattet av kvotesystemet er karbonprisen bare en teoretisk størrelse. Omleggingen må komme uansett. Hvor fort det går, vil avhenge av mange ting. Men det må tenkes helhetlig og strategisk der samfunnsøkonomenes vektlegging av kostnadseffektivitet gir fragmentering og evige kamper mellom ulike interesser.

Dette leder over i neste spørsmål:

* Styrkes muligheten for å utvikle helhetlige sett med virkemidler som gjør at gode ønsker blir omsatt i realiteter?

Dette gjenstår å se. Et eksempel. Man vil satse på biogass-produksjon fra landbruket og fra avfall. Man vil samtidig avkarbonisere transportsektoren. Men er man i stand til å utvikle en politikk som både stimulerer tilbudssiden, altså produksjonen av biogass, og etterspørselssiden, altså en innfasing av kjøretøyer som kan gå på gassen, parallelt? Dette krever helhetlig tenkning, samordning av avgiftspolitikken med tiltakene som fremmer produksjon. Politikken rundt offentlige innkjøp må også trekke i samme retning. Klarer man å se helhet, ja, så kan man legge grunnlag for lønnsomme verdikjeder.

Biogass er et slikt eksempel. Det finnes mange. Erstatning av oljefyring er et annet, innføring av klimariktig teknologi for eksempel i fergedriften et tredje. Politikken må henge sammen. Da trengs det ledelse.

Spørsmålet om elektrifisering av petroleumsinstallasjoner er en sak i samme kategori. Dette er umulig å få til hvis man ikke klarer å løfte blikket og se ting i sammenheng. Det er oppløftende at regjeringen ønsker en helhetlig plan for dette, men evner man å se elektrifisering i sammenheng med avkarbonisering av Europas kraftsektor og utbyggingen av offshore vind i Nordsjøen? Ikke i denne stortingsmeldingen, og det leder til neste spørsmål.

* Legger meldingen opp til at Norge vil ta aktivt del i Europas energiomstilling, selv om vi står utenfor EU?

Forholdet til den europeiske energiomstillingen og Norges bidrag til å avkarbonisere Europas energiforsyning er meldingens svakeste punkt. Dette farer man forbi med harelabb. Årsaken er kanskje så enkel som at man her nærmer seg en kjerne i interessemotsetningene internt i den norske forvaltningen og mellom petroleumsinteressene på den ene siden og fornybarinteressene på den andre. Meldingen viser til at den norske vannkraften vil kunne lette Europas omstilling, men det legges raskt til at det ikke vil gi utslippsreduksjoner fordi kvotetaket uansett er satt.

Faktum er at Europas overgang til fornybar energi i kraftsektoren truer de norske gassinteressene. En tettere integrasjon mot Europa på fornybarsiden vil derfor kunne redusere markedet for norsk gass.

Dette er et strategisk veivalg Norge må ta, og man må veie ulike hensyn. Man kan velge å satse ensidig på rollen som gasseksportør. Man kan velge å gå inn i et tettere samarbeid med landene på kontinentet og bli en energipartner på bredere front enn som gassleverandør alene.

Meldingen legger ikke grunnlag for noen ordentlig drøfting av dette – som er et viktig punkt med tanke på det siste spørsmålet på min liste.

* Gir meldingen håp om varig og sterk satsing på et bredt spekter innen klimariktig teknologi- og næringsutvikling?

Det er satt av penger til et fond og Enova strippes ikke for midler, selv om det synes litt uklart hvor mye som egentlig stilles til rådighet. Norge har manglet politiske virkemidler som innebærer at staten trår til når det handler om store, kostnadstunge tiltak i prosjekters demonstrasjonsfase – bortsett fra når det gjelder karbonfangst og lagring. På det feltet har man til gjengjeld brukt svært store økonomiske ressurser.

Både i tradisjonell kraftforedlende industri og i nye felt som offshore vindkraft er det behov for ordninger som gjør at private aktører ikke blir sittende alene med risikoen når ny teknologi skal utprøves og demonstreres.

Gjennom rollen Enova tildeles, viser man vilje til å ta tak i dette feltet. Hvordan dette vil arte seg i praksis, er imidlertid foreløpig ganske åpent.

Så er neste steg at meldingen skal til Stortinget. Det er vanskelig å forestille seg at den ikke kan legge grunnlag for et bredt forlik der også Fremskrittspartiet er med. Klimapolitikken er et felt der bred politisk oppslutning om hovedmålene er en stor fordel, mens debatten om hvordan målene best kan nås selvsagt vil pågå løpende. Det er behov for kreativitet og kompromissvilje for å få ting til å skje.