Klimariktig kompensasjon for kraftkrevende industri

Regjeringen la tirsdag frem opplegget for CO₂-kompensasjon for kraftkrevende industri. I debatten i etterkant, både på sosiale medier og i avisene, er det påfallende hvor sterkt samfunnsøkonomenes nærmest ideologisk funderte motstand mot ordninger som tukler med kvotesystemet står. CO₂-kompensasjon er et virkemiddel som samfunnsøkonomene misliker. Deres definisjonsmakt i forhold til hva som er «riktig» klimapolitikk gjør at mange, både journalister og miljøvernere, velger å se ordningen fra samfunnsøkonomenes ståsted og er derfor svært kritiske til hele ideen.

Men i denne saken har regjeringen, anført av samfunnsøkonomene Jens Stoltenberg og Kjetil Lund, valgt en klok og pragmatisk linje. Forhåpentligvis innvarsler denne saken en mer pragmatisk tilnærming til klimapolitikken fra deres side. Hvis de kan stimulere til nyorientering blant fagfellene sine, er det utelukkende positivt. Klimapolitikken fordrer fasthet om mål, men pragmatisme i forhold til virkemidler. Det spiller ingen rolle om katten er svart eller hvit, så lenge den fanger mus.

CO₂-kompensasjon for kraftkrevende industri er et godt og riktig tiltak. Jeg skal forklare hvorfor.

EUs kvotesystem gjør at prisen på kraft stiger fordi produsenter av kull og gasskraft får en ekstra kostnad når de må kjøpe kvoter. Slik har det vært siden kvotesystemet ble innført. Dette får en virkning i Norge fordi prisen i det nordiske kraftmarkedet i hovedsak settes av dansk kullkraft. Interesserte kan lese om disse mekanismene i en rapport fra Fafo (pdf) eller fra Norsk Industri (pdf).

EUs klimapolitikk påfører bedrifter innenfor Europa kostnader som bedrifter som opererer utenfor Europa ikke har. Det skjer gjennom kvotesystemet. Og det skjer gjennom kraftprisen fordi den øker på grunn av det samme kvotesystemet.

Men det har aldri vært tilsiktet at EUs klimapolitikk skal jage industri ut av Europa. Derfor har det vært arbeidet med å finne ordninger som skjermer den kraftkrevende industrien. Det skjer i hovedsak gjennom to mekanismer. Industrien får, i motsetning til for eksempel gasskraftverk, kvotene sine gratis. Og nå får altså industrien i tillegg kompensert for den indirekte kostnaden som påføres når kvotesystemet fører til at kraftprisen blir høyere enn den ville vært om vi ikke hadde hatt et kvotesystem.

Disse to tiltakene, gratiskvotene og CO₂-kompensasjonen, innebærer at industrien innenfor EU ikke får klimakostnader som svekker dens konkurranseposisjon i forhold til tilsvarende industri som opererer utenfor EU. Det er dette som er kjernen. Europa blir en mer attraktiv arena for nyinvesteringer i kraftintensiv industri. Den må forholde seg til utslippskrav og har incentiver for å kutte, men påføres altså ikke kostnader som konkurrentene i Kina eller Qatar ikke har.

For norsk kraftintensiv industri innebærer denne ordningen at det nå har kommet på plass et sett av rammebetingelser som betyr at Norge bør fremstå som en attraktiv lokasjon for klimariktig produksjon av for eksempel aluminium. Kraftprisene vil være relativt lave, blant annet fordi det kommer ny fornybar kraft på markedet. Den teknologiske kompetansen er stor. Det er utstrakt samarbeid mellom industri og forskningsmiljøer. Arbeidskraften er meget kompetent og produktiv.

I en tid hvor todelingen i norsk økonomi blir stadig mer påtrengende, er det svært positivt at det kommer på plass ordninger som gir gode rammevilkår for de delene av industrien som ikke er petroleumsbasert. Det er i seg selv et tungt argument.