Søksmålet Greenpeace, Natur og Ungdom og Besteforeldreaksjonen har reist og som nå er under behandling i Oslo tingrett, er et forsøk på å endre norsk politikk ved hjelp av domstolene. Saken handler om 23. konsesjonsrunde er i samsvar med Grunnlovens 112 og om saksbehandlingen har foregått på en tilfredsstillende måte.

Skrellet ned til essensen er spørsmålet om hvor grensene mellom jussen og politikken går. Saksøkerne mener Grunnlovens 112 – jussen – setter begrensninger for politikkens handlefrihet. Staten mener spørsmålet om oljeutvinning i Barentshavet hører hjemme i det politiske rommet.

Riksadvokat Fredrik Sejersted argumenterer for at alle sider ved den norske klimapolitikken er i sin skjønneste orden i dokumentene han legger frem for Oslo tingrett i klimasøksmålet Greenpeace har reist.

Nytt felt

Det er mange klimasøksmål på gang rundt om på kloden. Aktivister tar i bruk jussen, slik det norske søksmålet er et eksempel på. Søksmålene er forskjellige og kan ha ulikt siktemål. Om de når frem er langt fra sikkert. Dette er et nytt felt, der aktørene prøver seg frem.

Fellestrekket er at søksmålene har en politisk funksjon. De bidrar til å sette press på myndigheter, de påvirker den offentlige samtalen.

Ganske uavhengig av dommen både i tingretten og i høyere rettsinstanser, kan man allerede avlese den politiske virkningen av Greenpeace’ søksmål mot staten. Vi ser økende internasjonal oppmerksomhet mot oljelandet Norges to ansikter i klimapolitikken; på den ene siden den flinkeste gutten i FN-klassen med verdens største elbil-subsidier, på den andre siden en aggressiv jeger etter det som måtte være av petroleumsressurser oppunder Nordpolen.

Viktige internasjonale presseorganer som Financial Times og The Economist har vist til det norske søksmålet i oppslag i det siste, og The Guardian og BBC er blant mediene som har hatt saker fra tingretten.

Norske myndigheter vil i økende grad måtte håndtere denne klimaspagaten. At alt – ifølge regjeringsadvokat Fredrik Sejersted – er på stell, vil ikke nødvendigvis gjøre så stort inntrykk når det kommer til spørsmålet om hvem som skal betale for kostnadene ved klimaendringene som oppstår.

Erstatningssøksmål

I sin gjennomgang for retten viser Sejersted at Norge oppfyller sine forpliktelser under Kyoto-avtalen og har til hensikt å gjøre det samme under Paris-avtalen. Utslippene fra oljeproduksjonen er underlagt EUs kvotesystem, mens utslippene knyttet til brenning av den norske oljen og gassen er forbrukslandenes ansvar slik FNs bokføringsregler er utformet.

Dette er relevante fakta i den pågående rettssaken, men det kan bli hardere tak når erstatningssøksmålene dukker opp. Og det er det grunn til å tro at de gjør. To eksempler på saker som allerede er i gang, er kommuner i California som har saksøkt en rekke oljeselskaper og en peruansk bonde som vil ha erstatning fra det tyske kraftselskapet RWE på grunn av klimaskade. Det er lang vei frem i slike saker, men oppfinnsomheten vil være stor. Det vil være store penger involvert, og forskere arbeider med å etablere forbindelsen mellom selskapers historiske ansvar for klimautslipp og skadene som oppstår. En håndfull selskaper har ansvaret for betydelige deler av de samlede klimautslippene. Samme logikk kan gjøres gjeldende overfor land som har tjent godt på fossileksport.

Ansvarsrisiko er pekt ut som et eget område i klimarisiko-arbeidet Michael Bloomberg har ledet i regi av G20. Den britiske sentralbanksjefen Mark Carney har løftet dette frem i sine taler. Det er i prinsippet to typer søksmål man kan tenke seg.

Den ene handler om erstatning for klimaskade, for eksempel ved at regjeringsadvokaten på Maldivene eller Fiji reiser sak i en eller annen jurisdiksjon mot et land eller selskap som har tjent penger på fossil energi. Man skal ikke ha mye fantasi for å kunne slutte at Norge kan være en attraktiv målskive. Vi har penger på bok.

Den andre vil dreie seg om mulige søksmål fra investorer som opplever at en ledelse eller et styre i et selskap har unnlatt å ta tilstrekkelige hensyn til klimarisiko i sine beslutninger, og at penger er tapt på grunn av slike unnlatelsessynder.

Mange hindre

I begge tilfeller vil selvsagt de skadelidende forsøke å komme forbi formelle skranker og spørsmål om hvem som har rett til å gå til sak i ulike land. Det vil sikkert være mange hindre, men advokater er gode til å finne smutthull og kutte hjørner – i den grad det tjener klientens sak.

Slike mulige saker kan ikke føyses bort og for norske myndigheter blir følgende spørsmål sentralt. Gitt det man visste, eller burde ha visst, om klimatrusselen i 2017, var det forsvarlig å videreføre en politikk som tar nye steg i retning langsiktig oljeaktivitet i Barentshavet? Var det aktsomt å tildele utvinningstillatelser i 23. og 24. konsesjonsrunde, med de klimautslippene det medfører? Gjorde man nok for å kompensere på andre områder?

Leser man regjeringsadvokatens anførsler i rettssaken fra et slikt ståsted, vil skråsikkerheten om at norske myndigheter har alt på stell kanskje komme i et annet lys. Norge har bygd en stor formue på oljen, men FNs bokføringsregler for klimautslipp gir ikke Norge noe ansvar for utslippene vi har tjent oss rike på å eksportere. Så vil det innvendes at vi alle har ansvar, i det vi setter oss i bilen eller går inn i et fly. Det argumentet har gyldighet i rike land, men neppe der utslippene per hode er en brøkdel av våre i Europa eller i USA.

Kanskje blir regjeringsadvokaten neste klimasak et søksmål der hans kollega på Fiji er motparten?