Søksmålet Greenpeace, Natur og Ungdom og Besteforeldreaksjonen har reist og som nå er under behandling i Oslo tingrett, er et forsøk på å endre norsk politikk ved hjelp av domstolene. Saken handler om 23. konsesjonsrunde er i samsvar med Grunnlovens 112 og om saksbehandlingen har foregått på en tilfredsstillende måte.

Skrellet ned til essensen er spørsmålet om hvor grensene mellom jussen og politikken går. Saksøkerne mener Grunnlovens 112 – jussen – setter begrensninger for politikkens handlefrihet. Staten mener spørsmålet om oljeutvinning i Barentshavet hører hjemme i det politiske rommet.

Riksadvokat Fredrik Sejersted argumenterer for at alle sider ved den norske klimapolitikken er i sin skjønneste orden i dokumentene han legger frem for Oslo tingrett i klimasøksmålet Greenpeace har reist.

Nytt felt

Det er mange klimasøksmål på gang rundt om på kloden. Aktivister tar i bruk jussen, slik det norske søksmålet er et eksempel på. Søksmålene er forskjellige og kan ha ulikt siktemål. Om de når frem er langt fra sikkert. Dette er et nytt felt, der aktørene prøver seg frem.

Fellestrekket er at søksmålene har en politisk funksjon. De bidrar til å sette press på myndigheter, de påvirker den offentlige samtalen.

Ganske uavhengig av dommen både i tingretten og i høyere rettsinstanser, kan man allerede avlese den politiske virkningen av Greenpeace’ søksmål mot staten. Vi ser økende internasjonal oppmerksomhet mot oljelandet Norges to ansikter i klimapolitikken; på den ene siden den flinkeste gutten i FN-klassen med verdens største elbil-subsidier, på den andre siden en aggressiv jeger etter det som måtte være av petroleumsressurser oppunder Nordpolen.

Viktige internasjonale presseorganer som Financial Times og The har vist til det norske søksmålet i oppslag i det siste, og The og er blant mediene som har hatt saker fra tingretten.