Sammen med Connie Hedegaard utgjorde direktør Idar Kreutzer i Finans Norge regjeringens ekspertutvalg om grønn konkurransekraft. En rekke næringer leverte sine veikart mot 2050 som en del av denne prosessen, men finansnæringen har først kommet på banen nå. Veikartet ble overlevert klima- og miljøminister Ola Elvestuen i Oslo onsdag.

Finansnæringen har en avgjørende rolle langs veien mot nullutslipp. I overgangen vi står midt oppe i, og som må akselerere i tempo og styrke, skal det tas beslutninger på løpende bånd.

Hvilke selskaper klarer å omstille seg og hvordan gjør de det? Hvilke selskaper sitter fast i en forretningsmodell som ikke duger i nullutslippssamfunnet og skal derfor bort?

Martin Skancke, som leder det regjeringsoppnevnte klimarisikoutvalget, peker på at det i en markedsøkonomi som den norske er finansnæringen som har til oppgave å gjøre disse vurderingene. Hvilke selskaper skal få finansiering? Hvilke selskaper skal ikke? Ved å svare riktig på disse spørsmålene kan finansnæringen både bidra til overgangen og sikre sine egne verdier, mener Skancke.

Finans Norges veikart for grønn konkurransekraft er et godt bidrag til å ruste næringen og dens ansatte for jobben de har foran seg. Veikartet lister opp en lang rekke anbefalinger om hva bank og forsikring bør gjøre for i 2030 å være «lønnsom og bærekraftig», som «finansierer, forvalter og forsikrer med kunnskap om klima», og som slik skaper «verdier og bidrar til «grønn konkurransekraft».

De konkrete anbefalingene som listes opp i veikartet er viktige nok, men det er i funksjonen som agendasetter at veikartet virkelig kan spille en rolle.

Forståelse av klimarisiko står helt sentralt i dette. Mens arbeidet med klima- og bærekraft i mange virksomheter hittil har vært isolert til å kutte egne utslipp, så må perspektivet nå vendes rundt og man må begynne å spørre slik: Hva betyr klimapolitikk og ny teknologi for vår forretningsmodell? Og hvordan vil klimaendringene påvirke rammene for virksomheten vi driver?

De siste par årene har klimarisiko kommet stadig høyere på dagsordenen både nasjonalt og internasjonalt, men det gjenstår fortsatt mye før både kunnskapen og metodikken er tilstrekkelig implementert både i næringsliv og forvaltning. Det er her Finans Norges arbeid er viktig, men det må altså følges opp av medlemsbedriftene, både store og små. Bankfolk landet rundt må kunne føre gode diskusjoner med sine kunder om hvordan klimapolitikk, i alle ordets betydninger, kan tenkes å virke inn overfor en bedrifts verdikjede. Hva betyr forhold som CO₂-prising, strengere reguleringer, ny teknologi og endret forbrukeratferd?

De bankansatte vil måtte stille en variant av følgende spørsmål til direktører og styreledere i store og små bedrifter som kommer for å søke lån: Kommer du til å tjene penger hvis vi lykkes med klimapolitikken? Hvis svaret er ja, så fint. Da kan vi gå videre. Hvis svaret er nei, vel, da må vi se etter noe annet å drive med.

Dette spørsmålet er knyttet til den såkalte overgangsrisikoen, altså risikofaktorer som omstillingen til nullutslippssamfunnet representerer.

Dette er ingen enkle øvelser, og det vil selvsagt være sjelden at fasiten er åpenbar. Men det viktige poenget er at spørsmålene drøftes og at det innhentes kunnskap som gjør at det løpende bygges kompetanse, både hos bankene og i bedriftene. Da kan risikoen for feilbeslutninger minimeres mest mulig og kapitalen sendes dit den både kan være lønnsom og gjøre nytte for seg.

I tillegg til overgangsrisiko er det også viktig å forholde seg til den fysiske risikoen. Hva slags trusler er det klimaendringene medfører? Her er det opplagt at et godt skolert team av bank- og forsikringsfolk kan være gode sparringpartnere med offentlige aktører som for eksempel skal avgjøre hvor et boligfelt skal legges. Mer vann, i form av flom og ekstremnedbør, er utfordringer som må takles. Forebygging er nesten alltid billigere enn reparasjon, og derfor er forsikringsnæringen en viktig i aktør i dette.

Også her handler det om å bruke tilgjengelig kunnskap for å hjelpe frem bedre beslutninger, og samarbeid mellom aktører i forskning, politikk og næringsliv er avgjørende for å få dette til.