De siste par årene har klimarisiko kommet stadig høyere på dagsordenen både nasjonalt og internasjonalt, men det gjenstår fortsatt mye før både kunnskapen og metodikken er tilstrekkelig implementert både i næringsliv og forvaltning. Det er her Finans Norges arbeid er viktig, men det må altså følges opp av medlemsbedriftene, både store og små. Bankfolk landet rundt må kunne føre gode diskusjoner med sine kunder om hvordan klimapolitikk, i alle ordets betydninger, kan tenkes å virke inn overfor en bedrifts verdikjede. Hva betyr forhold som CO₂-prising, strengere reguleringer, ny teknologi og endret forbrukeratferd?

De bankansatte vil måtte stille en variant av følgende spørsmål til direktører og styreledere i store og små bedrifter som kommer for å søke lån: Kommer du til å tjene penger hvis vi lykkes med klimapolitikken? Hvis svaret er ja, så fint. Da kan vi gå videre. Hvis svaret er nei, vel, da må vi se etter noe annet å drive med.

Dette spørsmålet er knyttet til den såkalte overgangsrisikoen, altså risikofaktorer som omstillingen til nullutslippssamfunnet representerer.

Dette er ingen enkle øvelser, og det vil selvsagt være sjelden at fasiten er åpenbar. Men det viktige poenget er at spørsmålene drøftes og at det innhentes kunnskap som gjør at det løpende bygges kompetanse, både hos bankene og i bedriftene. Da kan risikoen for feilbeslutninger minimeres mest mulig og kapitalen sendes dit den både kan være lønnsom og gjøre nytte for seg.

I tillegg til overgangsrisiko er det også viktig å forholde seg til den fysiske risikoen. Hva slags trusler er det klimaendringene medfører? Her er det opplagt at et godt skolert team av bank- og forsikringsfolk kan være gode sparringpartnere med offentlige aktører som for eksempel skal avgjøre hvor et boligfelt skal legges. Mer vann, i form av flom og ekstremnedbør, er utfordringer som må takles. Forebygging er nesten alltid billigere enn reparasjon, og derfor er forsikringsnæringen en viktig i aktør i dette.

Også her handler det om å bruke tilgjengelig kunnskap for å hjelpe frem bedre beslutninger, og samarbeid mellom aktører i forskning, politikk og næringsliv er avgjørende for å få dette til.