Torsdag kom en rapport med et navn det er vanskelig å huske og som følges av et enda verre akronym: Task Force on Climate-related Financial Disclosures (TCFD) høres ikke ut som noen kioskvelter. Men allerede før den ferdige utgaven formelt ble avgitt nå torsdag, har den ført til store og viktige endringer. 

Da BlackRock og andre investorer på Exxons generalforsamling nylig påtvang ledelsen i selskapet å ta klimarisiko mer på alvor, var det med bakgrunn i argumentasjonen i rapporten den tidligere New York-ordføreren Michael Bloomberg og hans team har utviklet på oppdrag fra den britiske sentralbanksjefen, Mark Carney.

Da Shells toppsjef Ben van Beurden i vinter fikk endret sine lønnsbetingelser, så kom det inn en passus om at deler av hans romslige godtgjørelse skulle vurderes på bakgrunn av hvordan han håndterer klimarelaterte spørsmål. Dette er en av anbefalingene i rapporten. Oljebossene bør få klimabonus hvis de oppfører seg ordentlig.

Hele økonomien berøres

Min påstand er at denne rapporten har kraft i seg til å forandre både holdninger og atferd i en bråte selskaper, i mange sektorer, over hele verden. Det er langt fra bare olje og energi, og relatert finansiell aktivitet, dette handler om. Nær alle deler av økonomien er på en eller annen måte berørt, noen direkte, andre mer indirekte. Bevissthet om at både klimapolitikk og klimaendringer vil forandre rammene for næringsvirksomhet og investeringer vil trenge seg på.

Over 100 store selskaper har allerede sagt at de vil følge retningslinjene for rapportering som anbefalingene fra Bloomberg og Carney legger opp til. Det er også grunn til å tro at myndigheter i mange land vil følge opp gjennom retningslinjer. Og aktivister har fått et nytt våpen i hånd: Følger selskap A, B og C anbefalingene – eller gir toppsjefene blaffen og ignorerer klima?

Det er i regi av G20-landenes Financial Stability Board, som ledes av nevnte Mark Carney, at dette arbeidet er iverksatt. Energi og Klimas lesere vil være kjent med Carneys engasjement og hvordan han gjennom sine taler har utviklet et begrepsapparat som gjør klimarisiko lettere å forstå og forholde seg til.

Det handler om fysisk risiko, knyttet til klimaendringer. Den kan være akutt eller kronisk, enten det handler om mer uvær eller langsiktige endringer i klima. Det handler om overgangsrisiko, som er betegnelsen på endringene klimapolitikk og teknologisk utvikling vil medføre. Og det handler om ansvarsrisiko, knyttet til trusselen om mulige søksmål.

#Klimarisiko-intervjuer

I Klimastiftelsen har vi gjennom det siste året brukt mye tid på klima som finansiell risiko, gjennom et prosjekt støttet av Finansmarkedsfondet. Vi har utgitt en omfattende rapport, og i samarbeid med Finans Norge og Cicero har vi hatt arrangementer i Stavanger, Bergen og Trondheim – alt for å rette søkelys mot klima som finansiell risiko. I slutten av august har vi et frokostmøte i Oslo om samme tema.

De siste ukene har kollega Anne Jortveits intervjuer med norske eksperter blitt publisert på Energi og Klima. Her kan du lese #klimarisiko-intervjuer med gass-eksperten Karen Sund, Zeros Lene Westgaard-Halle, Kommunalbankens direktør Kristine Falkgård, oljeveteranen Bjørn Vidar Lerøen, professor Klaus Mohn, og Anette Rønnov, som leder bærekraftavdelingen i KPMG.

Håndbok i klimarisiko

Vi har også laget et slags uoffisielt sammendrag av Bloomberg/Carney-rapporten på norsk, der anbefalingene er gjengitt slik at det lettere skal gå an å nærme seg dette stoffet for både politikere, næringslivsfolk, sivilsamfunn, investorer og andre som ser at klimarisiko er et område de må lære mer om. Rapporten er en håndbok i klimarisiko. Anbefalingene er ment å være et fundament for forbedret informasjon om klimarelaterte spørsmål i finansiell rapportering. Rapporten representerer et felles rammeverk og analytisk verktøy for å forstå klimarisiko – og dermed for å kunne gjøre noe med det.

Den synliggjør også at alle «stakeholdere» bør være bevisst hva klimarisiko handler om. Investorer må passe på at pengene går i riktig retning, og at det dermed stilles krav til selskapene pengene plasseres i. Olje- og energiselskaper må forholde seg til trusselen om mulig etterspørselsfall og industriselskaper må for eksempel vurdere hva en høyere karbonpris kan tenkes å bety. I matindustrien må risikoen for at klimaendringer forstyrrer leverandørkjeden opp på bordet. Dessuten må alt dette inn i finansdirektørenes excel-ark, koblingen mellom klimarisiko og finansielle størrelser må gjøres synlig. Åpenheten – transparensen – blir større. Det blir lettere å kikke hverandre i kortene og et felles rammeverk for rapporteringen betyr at epler og pærer lettere kan holdes fra hverandre.

Frykt og grådighet

Endringskraften ligger i at bevisstheten rundt klimarisiko og rapporteringen leder til handling. Jeg nevnte innledningsvis klimaresolusjonen på Exxons generalforsamling. Det er mange slike eksempler det siste halvåret. Mange selskaper erklærer at de bare vil kjøpe fornybar energi. Det reduserer egne utslipp og stimulerer etterspørselen etter vind og sol. Andre forlanger fossilfrie leveranser, og dette driver teknologiske endringer for eksempel i shipping. Nye områder vil helt sikkert komme, både innen transport og innen ulike materialer der karbonavtrykket er stort.

Mye av dette er drevet av politikk og reguleringer. Men når anbefalingene i rapporten fra Bloomberg og Carney skal følges opp, så vil markedskreftene spille en stadig sterkere rolle. Frykt og grådighet er mektige drivere. Her er det godt håp om at begge sider av mynten vil trekke oss i riktig retning. Frykten for å tape penger på å stå fast i det gamle vil gjøre det vanskeligere å drive med fossil energi og annen forurensende virksomhet. Grådigheten vil stimulere til vekst i sektorer som har fremtiden for seg i overgangen til et samfunn der klimautslippene reduseres med siktemål om null.