Lener seg på kvotesystemet
Hva så med de faktiske utslippene? Her lener dommen seg på
at kvotesystemet i EU fungerer og har betydning for netto utslipp i Norge, samt
planlagt reduksjon frem mot 2030 innenfor dette systemet, jfr Norges Klimastrategi mot 2030. Den merker seg også «Norges pådriverrolle
internasjonalt for forpliktende avtaler om utslippsreduksjoner som et tiltak
etter Grunnloven § 112 tredje ledd» (s.28), og peker på at regnskogsatsing og
støtte til omstilling av utviklingsland kan være mer kostnadseffektivt enn å
avvikle eller nedregulere norsk petroleumsvirksomhet.
«Forutsatt et velfungerende kvotesystem», skriver retten,
«innebærer dette at økte utslipp fra norsk sokkel ikke vil påvirke det totale
utslippet innenfor kvotepliktig sektor i EU.» (s.25). Her gir lagmannsretten
staten medhold i sin argumentasjon, nemlig at dette utslippet uansett ikke vil
bety økte utslipp, fordi andre utslipp teoretisk sett ikke vil skje et annet
sted. Deltakelse i kvotesystemet gir altså rom for at norsk petroleumsproduksjon
kan fortsette.
Hva om det ikke blir noe olje?
Det er også interessant å merke seg hvordan
ressurspotensialet omtales i dommen. En av grunnene til at lagmannsretten
regner terskelen i §112 for ikke overskredet, er at det er vanskelig å slå fast
hvor store utslippene blir når det er uklart om det vil bli gjort drivverdige
og økonomisk lønnsomme funn. Dette er interessant, sett i lys av at
Barentshavet sørøst skulle bidra til å gjøre Barentshavet til den neste store petroleumsprovinsen i Norge, slik daværende olje- og
energiminister Tord Lien lovet under åpningen av den omstridte
konsesjonsrunden. Men tross flere letebrønner, har det ikke materialisert seg,
og oljeselskapene er på helt eller delvis retrett. Shell trakk seg fra oljeleting i Barentshavet allerede i 2016 (like før utdelingen av
23. konsesjonsrunde), mens Equinor meldte i november i fjor at de endrer letestrategi etter tomme brønner og manglende drivverdige funn.
De mest omstridte leteblokkene i søksmålet ser altså ut til
å forbli uten oljeutvinning, ikke på grunn av miljøorganisasjonenes innsats,
men rett og slett fordi oljen og gassen ikke er der i så stor mengde som
forventet. Det gjør likevel ikke klimasøksmålet uinteressant, all den tid det
er andre blokker som er omfattet. Flere momenter i en eventuell seier kan også få
konsekvenser for viderepetroleumsvirksomhet, ikke bare de som inngår i
søksmålet.
Mener ikke det er saksbehandlingsfeil
Lagmannsretten tar også stilling til om det er gjort saksbehandlingsfeil i form av mangelfull utredning og mangelfull begrunnelse, slik miljøorganisasjonene har hevdet. Her går lagmannsretten tilbake og tar stilling til hvorvidt åpningsprosessen er ugyldig, ettersom det vil ha betydning for tildelingen i 23. konsesjonsrunde.
Selv om de ikke gir miljøorganisasjonene medhold, retter de
relativt krass kritikk mot den manglende diskonteringen, som økonomene Mads
Greaker og Knut Einar Rosendahl brukte mye tid på i vitneboksen. Retten lander
likevel på at dette ikke har vært avgjørende, da ressursestimatene på dette
tidspunktet var usikre, at det uansett lå an til en positiv nettoeffekt for
staten, og at Stortinget har gitt sin tilslutning.
Petroleumslovens uransakelige veier
Slik jeg leser dommen, er det altså følgende som er begrunnelsen for at ikke tildelingen av 23. konsesjonsrunde spesifikt strider mot §112: De samlede utslippene både fra utvinning og forbrenning må vurderes, men må ses i sammenheng med hvilke tiltak som er gjort for å gi rom for eventuelle utslipp. Samtidig er ikke utslippene fra tildelingen av letelisensene avgjørende, de må snarere vurderes for hvert konkrete prosjekt når plan for utbygging og drift (såkalt PUD) skal vedtas etter petroleumsloven.
Og her er vi ved kjernen: hvor vanskelig det er å finne ut nårutslippene blir vedtatt. Er det ved åpningen av havområdene, og
konsekvensutredningene som skjer i tilslutning til dette? Er det når
letelisensene blir tildelt, og selskapene begynner å bruke penger på å lete
etter olje og gass som de forventer at de skal få utvinne? Eller er det ved den
konkrete vurderingen av hvert enkelt prosjekt, når regnestykket for
ressursmengde og forventet inntekt til både selskapet og staten foreligger? Retten
ser ut til å lene seg på det siste, med begrunnelse at myndighetene da kan
velge å si nei.
Problemet i en slik slutning – fra mitt perspektiv som
sosialantropolog som har forsket på petroleumsindustrien i nord – er at det ikke
virker særlig sannsynlig at Storting eller regjering skal begynne å si nei til
konkrete prosjekter av klimahensyn alene. Miljøkrav er generelt strenge på
norsk sokkel, og for hvert enkeltprosjekt vil myndighetene kunne vise til EUs
kvotesystem, slik lagmannsretten har gjort på overordnet nivå. Og selv om inntjeningen
er marginal, viser godkjenning av for eksempel Goliat-feltet at det er en
risiko Stortinget synes villig til å ta, på mer eller mindre godt informert
grunnlag.
Om noe, viser dommen i klimasøksmålet nettopp hvor uransakelige petroleumsforvaltningens veier kan virke. Men den bidrar også til god folkeopplysning: Enhver som lurer på hvordan det nokså innfløkte systemet fungerer, kan lese dommens innledning, hvor åpningsprosesser og utviklingen i Barentshavet er enkelt og lettfattelig forklart på tre små sider. Med 23. konsesjonsrunde som «case», kan man tydelig lese hvordan prosessen fungerer før nye områder for oljeleting og -utvinning gjøres tilgjengelige for oljeindustrien. Det gir også grunnlag for å stille spørsmål ved hvorvidt dette systemet fungerer optimalt for den klimaendrede virkeligheten vi beveger oss inn i, både økonomisk, politisk og miljømessig.
Hva skjer nå?
For miljøorganisasjonene som kjemper mot fortsatt utvinning
av petroleumsressurser på norsk sokkel, er det en bratt og lang oppoverbakke å
få medhold rettslig, men det er noen viktige avveininger som har foregått i de
to rettsrundene som har vært så langt. Miljøorganisasjonene fritas også for
statens saksomkostninger, ulikt tingrettsdommen, fordi tolkningen av §112 er av
prinsipiell betydning, og saken gjelder «sentrale verdier knyttet til miljøet
og borgernes framtidige livsvilkår». (s. 43).
Det gir dem mer økonomisk rom for å fortsette til
Høyesterett, som de allerede har annonsert at de vil. Der vil det sannsynligvis
også refereres mer til Urgenda-dommen fra Nederland, hvor EUs kvotemarked ikke
har fått like nådig behandling som i de norske domstolene. Kort sagt: det blir
spennende å se hvordan både saken og verden forøvrig utvikler seg til neste
rettsrunde.
