IEAs World Energy Outlook er et dokument som er pakket med informasjon om energi- og klimaspørsmål. Det viktigste budskapet i 2012-utgaven er at klimatrusselen bare kan møtes om to-tredeler av de allerede påviste fossile energireservene blir liggende der de er. Oversatt til en annen språkdrakt: Store deler av kull-, olje-, og gassressursene som er i staters og selskapers besittelse har ingen kommersiell verdi dersom den globale oppvarmingen begrenses til det omforente togradersmålet verdens ledere – herunder Jens Stoltenberg – ved gjentatte anledninger har bekjent seg til.

Denne grafen fra IEAs World Energy Outlook er illustrerende:

Se på gapet mellom den grønne streken og de røde og blå strekene. Gapet viser følgende: Jo dårligere det går med klimaet, jo mer fart blir det i etterspørselen etter olje. Prisen henger naturligvis sammen med etterspørselen.

For land og selskaper som bygger sin rikdom på fossil energi er dette en truende realitet. I Canada kom det forleden en rapport som viser at oljesandressursene er tilnærmet verdiløse hvis klimautviklingen kommer under kontroll. I Storbritannia har Carbon Tracker Initiative sett på hvordan verdsettelsen av fossile energiselskaper vil påvirkes dersom – eller snarere når – finansmarkedene tar innover seg at store deler av reservene på selskapenes balanser kan være verdiløse.

IEAs konstatering av den grimme realiteten knyttet til sammenhengen mellom klimatrusselen og fossile energireservers verdi bør være en vekker for Norge. Denne problemstillingen har vært et slags tabu, forbigått i regjeringsdokumenter og aktivt motarbeidet av Statoils pengesterke agendasettere.

Men det vil være uansvarlig – og heller ikke rasjonelt – av våre politiske ledere å skyve disse spørsmålene foran seg.

• Hva er det rett – i betydningen etisk riktig – å gjøre?

• Hvordan er det rasjonelt av Norge å opptre, som forvalter av store petroleumsressurser, og som en stor finansiell investor?