Knut Olav Tveit i Småkraftforeninga gjentar mantraet om at kraftprodusenter må kunne selge opprinnelsesgarantier for å ta ut gevinsten av fornybar kraft i et innlegg den 30. oktober. Innlegget hans gror ut av Landssamanslutninga av Vasskraftkommunars (LVKs) påstand om at det er i strid med formålet med konsesjonskraftordningen at andre stikker av med fornybarheten i kraften. Tveit er positiv til LVKs poeng. Det er jeg også, men av litt andre grunner, vil jeg tro.

Tveit argumenterer med at opprinnelsesgarantier er viktig for å ta ut gevinsten av fornybar kraft. Virkelig? Fornybar kraft konkurrerer med kull- og gasskraft på kraftmarkedet. På markedet har fornybar kraft et vesentlig fortrinn: EUs kvotehandelssystem, som hever prisen på kull- og gasskraftproduksjon. I Norge har vi praktisk talt ingen kull- og gasskraft, men siden prisen på utslippskvoter hever norske strømpriser så gir kvotehandelssystemet en stor merinntekt for norsk fornybar kraft. Det er forventet at kvoteprisene vil øke i årene fremover, så merinntektene vil øke. I tillegg får fornybar kraft bygd etter 2009 grønne sertifikater, som norske forbrukere pålegges å kjøpe til en langt høyere pris enn opprinnelsesgarantier. Så nei, opprinnelsesgarantier er ikke så viktig når det gjelder å ta ut verdien av fornybar kraft. De er i beste fall en ren ekstrapremie, som Tveit faktisk påpeker i innlegget sitt.

Så hva mener industrien om opprinnelsesgarantier? Tro det eller ei, vi har faktisk ingenting imot dem. Hvis folk har lyst til å gi fornybare kraftprodusenter litt ekstra støtte, så er det helt ok. Men da må folk få vite at opprinnelsesgarantier ikke har noe med klimatiltak å gjøre, og at pengene ikke nødvendigvis brukes til å bygge mer fornybar kraft. De kan like gjerne bli brukt til sykehus, skoler og andre formål. For all del, det er greit det og. Bruk gjerne penger på et produkt som er designet for å hanke inn en ekstrapremie til mellommenn og offentlig virksomhet hvis du vil.

Det vi ikke liker er den meningsløse koblingen mellom opprinnelsesgarantier og varedeklarasjon på kraft. Denne koblingen betyr at når vi selger opprinnelsesgarantier til utlandet, opphører vannkraften som brukes her hjemme å være fornybar. Og når vannkraften ikke kan kalles fornybar, må den få en annen merkelapp. Det står «fossil kraft» på denne merkelappen i dag.

Grunnen til at opprinnelsesgarantier selges til utlandet er at tyskere, italienere, nederlendere osv ønsker å grønnvaske forbruket sitt. Konsekvensen av det? Kraft brukt i Norge blir plutselig ganske skitten, og bruk av naturgass blir et bedre klimatiltak enn elektrifisering. Norske industriprodukter, som lages utelukkende basert på fornybar kraft, blir også, på papiret, skitne. Ikke bra for norsk verdiskaping og ikke bra for klimaet.

Norsk Industri mener at så lenge vi skal koble digitale opprinnelsesgarantier med faktisk kraftforbruk, må handel med opprinnelsesgarantier begrenses til handel av fysisk kraft. Hvis norske kraftprodusenter vil fortelle tyske kraftforbrukere at de får norsk fornybar kraft, så må det i hvert fall være en teoretisk mulighet for at de faktisk gjør det. I 2017 eksporterte vi opprinnelsesgarantier tilsvarende 209 TWh, som er ti ganger det vi eksporterte av fysisk kraft. Det er også 70 TWh mer enn norsk vannkraftproduksjon samme år. Forvirrende? Det er fordi handel med opprinnelsesgarantier er verdipapir-handel, verken mer eller mindre. Kraftforbrukere må fortelles at kjøp av opprinnelsesgarantier ikke har noenting å gjøre med strømmen som kommer ut av stikkontakten.

Dersom LVK ønsker at opprinnelsesgarantiene skal følge konsesjonskraften, så har dette klare likhetstrekk med argumentet om at garantiene må følge fysikken. I den saken er Norsk Industri og LVK helt på linje. Konsesjonskraften er ren og opprinnelsesgarantier skal ikke forkludre denne realiteten.