Knut Olav Tveit i
Småkraftforeninga gjentar mantraet om at kraftprodusenter må kunne
selge opprinnelsesgarantier for å ta ut gevinsten av fornybar kraft
i et innlegg den 30. oktober. Innlegget hans gror ut av Landssamanslutninga av
Vasskraftkommunars (LVKs) påstand om at det er i strid med formålet
med konsesjonskraftordningen at andre stikker av med fornybarheten i
kraften. Tveit er positiv til LVKs poeng. Det er jeg også, men av
litt andre grunner, vil jeg tro.

Tveit argumenterer med at opprinnelsesgarantier er viktig for å ta
ut gevinsten av fornybar kraft. Virkelig? Fornybar kraft konkurrerer
med kull- og gasskraft på kraftmarkedet. På markedet har fornybar
kraft et vesentlig fortrinn: EUs kvotehandelssystem, som hever prisen på kull- og
gasskraftproduksjon. I Norge har vi praktisk talt ingen kull- og
gasskraft, men siden prisen på utslippskvoter hever norske
strømpriser så gir kvotehandelssystemet en stor merinntekt for
norsk fornybar kraft. Det er forventet at kvoteprisene vil øke i årene fremover,
så merinntektene vil øke. I tillegg får fornybar kraft bygd etter
2009 grønne sertifikater, som norske forbrukere pålegges å kjøpe
til en langt høyere pris enn opprinnelsesgarantier. Så nei,
opprinnelsesgarantier er ikke så viktig når det gjelder å ta ut
verdien av fornybar kraft. De er i beste fall en ren ekstrapremie,
som Tveit faktisk påpeker i innlegget sitt.

Så hva mener
industrien om opprinnelsesgarantier?
Tro det eller ei, vi har faktisk ingenting imot dem. Hvis folk har
lyst til å gi fornybare kraftprodusenter litt ekstra støtte, så er
det helt ok. Men da må folk få vite at opprinnelsesgarantier ikke
har noe med klimatiltak å gjøre, og at pengene ikke nødvendigvis
brukes til å bygge mer fornybar kraft. De kan like gjerne bli brukt
til sykehus, skoler og andre formål. For all del, det er greit det
og. Bruk gjerne penger på et produkt som er designet for å hanke
inn en ekstrapremie til mellommenn og offentlig virksomhet hvis du
vil.

Det vi ikke liker er
den meningsløse koblingen mellom opprinnelsesgarantier og
varedeklarasjon på kraft. Denne koblingen betyr at når vi selger
opprinnelsesgarantier til utlandet, opphører vannkraften som brukes
her hjemme å være fornybar. Og når vannkraften ikke kan kalles
fornybar, må den få en annen merkelapp. Det står "fossil
kraft" på denne merkelappen i dag.

Grunnen til at
opprinnelsesgarantier selges til utlandet er at tyskere, italienere,
nederlendere osv ønsker å grønnvaske forbruket sitt. Konsekvensen
av det? Kraft brukt i Norge blir plutselig ganske skitten, og bruk av
naturgass blir et bedre klimatiltak enn elektrifisering. Norske
industriprodukter, som lages utelukkende basert på fornybar kraft,
blir også, på papiret, skitne. Ikke bra for norsk verdiskaping og
ikke bra for klimaet.

Norsk Industri mener
at så lenge vi skal koble digitale opprinnelsesgarantier med faktisk
kraftforbruk, må handel med opprinnelsesgarantier begrenses til
handel av fysisk kraft. Hvis norske kraftprodusenter vil fortelle
tyske kraftforbrukere at de får norsk fornybar kraft, så må det i
hvert fall være en teoretisk mulighet for at de faktisk gjør det. I
2017 eksporterte vi opprinnelsesgarantier tilsvarende 209 TWh, som er
ti ganger det vi eksporterte av fysisk kraft. Det er også 70 TWh mer
enn norsk vannkraftproduksjon samme år. Forvirrende? Det er fordi
handel med opprinnelsesgarantier er verdipapir-handel, verken mer
eller mindre. Kraftforbrukere må fortelles at kjøp av
opprinnelsesgarantier ikke har noenting å gjøre med strømmen som
kommer ut av stikkontakten.

Dersom LVK ønsker
at opprinnelsesgarantiene skal følge konsesjonskraften, så har
dette klare likhetstrekk med argumentet om at garantiene må følge
fysikken. I den saken er Norsk Industri og LVK helt på linje.
Konsesjonskraften er ren og opprinnelsesgarantier skal ikke forkludre
denne realiteten.