Besteforeldre investerer i trær barnebarn eller oldebarn vil ha glede av. Logikken er enkel: Dagens skogeiere nyter godt av tidligere tiders treplanting når de hogger modne trær.
Vi bør ikke opptre som den egennyttige skogeieren som arver en skog, hogger den ned, bruker hele overskuddet på eget forbruk, og lar være å plante på nytt.
Slik bør det også være med klimaet. Vi må investere langt mer kraftfullt nå for at fremtidige generasjoner skal få like gode levevilkår som oss. Vi bør ikke opptre som den egennyttige skogeieren som arver en skog, hogger den ned, bruker hele overskuddet på eget forbruk, og lar være å plante på nytt.
Omstilling haster også av en psykologisk grunn: Mange unge opplever en voksende oppgitthet, nettopp fordi eksistensielle trusler som klimakrisen fremstår uløste. At voksengenerasjonen viser vilje til reell handling – ikke bare symbolpolitikk – kan gi denne generasjonen noe av fremtidshåpet tilbake.
Les også:
Store forventninger til den nye klimaministeren
Det grønne skiftet krever enorme mengder ny energiproduksjon. Globalt kommer 80 prosent av energien fra fossile kilder, i Norge i underkant av halvparten.
De realistiske alternativene er vindkraft, vannkraft og solenergi.
Kjernekraft er tiår unna – hverken regulatorisk rammeverk, kompetansemiljø eller infrastruktur er på plass, og teknologien utfordres av høye kostnader. De realistiske alternativene er vindkraft, vannkraft og solenergi.
Felles for disse er at utbygging i tilstrekkelig omfang kolliderer med sterke naturvernhensyn. Vi snakker om solenergi på langt større arealer enn hustak, vannkraftutbygging der mer vann legges i rør og nye demninger anlegges, og vindturbiner langs åskammer der vingetuppen ruver 250 meter over bakken. Fordelen med havvind er at den ikke synes fra land. Gitt norsk geografi krever imidlertid teknologien subsidier i et omfang som gjør den lite egnet til å dekke et stort og umiddelbart behov.
Les også:
Opptur for havvind: – Danmark var villig til å justere kursen
Her er vi ved kjernen av dilemmaet: Det er en reell motsetning mellom naturvern lokalt, og klima globalt. Ole Brumms pragmatiske «ja takk, begge deler» lar seg ikke forene med virkeligheten. Skal vi redde klimaet, krever det betydelige naturinngrep. Skal vi tviholde på naturvern, er det klimaet som ofres.
Det kreves rakryggede politikere som først forklarer velgerne denne sammenhengen, og deretter står i tøffe prioriteringer. Intens kamp om velgernes gunst hvert fjerde år er dårlig tilpasset utfordringer som krever generasjonsoverskridende tenkning. Det er vanskelig å se en løsning uten et bredt politisk forlik der om grunnleggende prioriteringer. Noe natur må ofres. Da gjelder det å skape konsensus rundt løsningene som smerter minst.
Skal vi redde klimaet, krever det betydelige naturinngrep. Skal vi tviholde på naturvern, er det klimaet som ofres.
Utbygging av fornybar energi er en forutsetning for det grønne skiftet. I tillegg er det avgjørende å stimulere privatpersoner og virksomheter bort fra fossil energibruk. Hovedvirkemidlene har, siden klimaforliket i 2008, vært CO₂-avgiften og EUs kvotesystem.
CO₂-avgiften er trappet opp vesentlig siden 2021. Samlet avgiftstrykk på diesel og bensin har likevel knapt endret seg. Grunnen er at veibruksavgiften er satt ned i takt med økninger i CO₂-avgiften – en sammenheng jeg har redegjort for i DN 2. september. Etter at veibruksavgiften ble gjeninnført 1. september, da suspensjonen i forbindelse med Iran-konflikten opphørte, er vi tilbake på status quo for drivstoffavgiftene.
Les også:
Lederen av «dieselbrølet»: – Finnes mer målrettede tiltak som vil koste mye mindre
Høyres ledelse, som opprinnelig foreslo å suspendere veibruksavgiften, har besinnet seg og konkludert med at man ikke til stadighet kan vedta krisepakker. Likevel har det oppstått et ordføreropprør i partiet mot gjeninnføringen, motivert av frykten for å tape velgere. Høyre viser i sitt prinsipprogram til et konservativt verdigrunnlag. Å kaste seg inn i et kappløp om lavere drivstoffavgifter lar seg vanskelig forene med dette. Grønn omstilling er selve kvintessensen av verdikonservatisme.
Det er nettopp her verdikonservatismens kjerne ligger. Edmund Burke, gjerne omtalt som den moderne konservatismens far, fremholdt i 1790 at samfunnskontrakten ikke er en simpel forretningsavtale for vår egen generasjon. Den er tvert imot et forpliktende partnerskap mellom de døde, de levende og de ufødte. Når dagens politikere vegrer seg for å pålegge upopulære drivstoffavgifter, bryter de i realiteten denne kontrakten. De spiser opp arven fra fortiden og skyver klimaregningen over på kommende generasjoner.
Skogeierne har forstått Burke fordi de vet at man må så for at andre skal høste. Våre folkevalgte styrer etter en mer kortsynt logikk.
Skogeierne har forstått Burke fordi de vet at man må så for at andre skal høste. Våre folkevalgte styrer etter en mer kortsynt logikk. Dagens klimapolitikk viser dette med en utslippsreduksjon på kun 14 prosent siden 1990. Hvis ikke politikerne våger å stå i de upopulære prioriteringene, enten det gjelder smertefulle naturinngrep eller reelle økninger av CO₂-avgiften, svikter de sitt viktigste oppdrag: Da bryter de kontrakten med de ufødte.
