Det regjeringsoppnevnte utvalget for grønn konkurransekraft har levert en palett med viktige anbefalinger som overskrider de tradisjonelle grensene for sektorpolitikk og departementsansvar. Statsminister Erna Solberg var raskt ute med å trekke frem alle mulighetene for positiv omstilling som utvalget peker på, og lover at regjeringen «vil se nærmere på» prinsippene og anbefalingene fra Connie Hedegaard og Idar Kreutzer.

Men det som nå blir spennende er hvordan hun og klimaminister Vidar Helgesen vil legge opp arbeidet med en sektorovergripende overgang til lavutslippssamfunnet som utvalget mener både er mulig og nødvendig. Hvilke styringsreformer har regjeringen tenkt på for å unngå at anbefalingene ender i skuffen, slik det gikk med «Lavutslippsutvalget» og «Klimakur 2020» som leverte sine anbefalinger for henholdsvis ti og fem år siden?

Dyp endring, ikke noen få «grep»

Det var stort oppmøte fra næringslivets bransjeorganisasjoner, miljøbevegelse og presse da det regjeringsoppnevnte «Ekspertutvalg for Grønn Konkurransekraft» overleverte sin rapport til statsminister Erna Solberg og klimaminister Vidar Helgesen fredag 28. oktober. Sammen med rapporten lå en hel bunke med mer eller mindre ambisiøse «veikart» mot lavutslippssamfunnet utviklet fra ulike deler av norsk næringsliv, som er blitt utarbeidet underveis i prosessen.

Det manglet ikke på teknologioptimisme på seminaret der anbefalingene ble presentert, samtidig som det flere ganger ble understreket at vi har dårlig tid om vi skal nå klimamålene og unngå at Norge mister konkurransekraft i det fremvoksende lavutslippssamfunnet. Men skal målene nås, fremhever utvalget, er det ikke ett eller noen få «grep» som må gjøres; det kreves en dyp endring av politikk- og virkemiddelutformingen på tvers av alle sektorer i samfunnet.

Bakteppet for anbefalingene er at verden etter Paris har skrudd opp tempoet mot realiseringen av klimamålene. Derfor må Norge også skru opp tempoet, hvis ikke taper vi konkurransekraft, fremhever de to ekspert-utrederne. Norge kan blant annet sette som ambisjon å bli det «første fullelektrifiserte samfunn i verden», heter det i rapporten.

Norge ikke avhengig av EU-avtalen for utslippskutt

Det er imidlertid et stort og tilsynelatende uoverstigelig gap mellom Grønn Konkurransekraft-rapportens snakk om disruptiv endring, nullutslipp og systematisk omlegging av offentlige virkemidler på tvers av sektorer, og business-as-usual-språket som fortsatt preger omtalen av klimapolitikken i Nasjonalbudsjettet og tilsvarende offentlige dokumenter. Leser man f.eks. Nasjonalbudsjettet, får man inntrykk av at den viktigste arenaen for klimapolitikken er forhandlingene med EU i Brussel og ikke slike reformer som utvalget foreslår.

Spørsmålet jeg derfor satt igjen med etter seminaret med fremleggelsen av rapporten er hva som nå vil skje, etter at Connie Hedegaard og Idar Kreutzer har avsluttet sitt arbeid? Hvor var Finansdepartementet og de andre departementene som skal gjennomføre anbefalingene? Hvordan har regjeringen tenkt å organisere arbeidet med oppfølgingen av anbefalingene, for at hindre at forslagene – som «det haster» å gjennomføre – stopper i den departementale papirmøllen?

Det avgjørende premisset for Hedegaard/Kreutzer–rapporten er at Norge ikke er avhengig av EU for å nå målet om 40 prosent kutt i CO₂-utslippene (utenfor kvotepliktig sektor) innen 2030. Etter å ha sett hva de forskjellige bransjene har kommet opp med av veikart, mener de at Norge kan klare å kutte «opp mot» 40 prosent på egen hånd. Om vi utsetter omstillingene ved å satse på å kunne bytte med mer «kostnadseffektive» tiltak i EU-land, kan vi muligens spare penger på kort sikt, men det vil koste mer på lengre sikt. I tillegg vil næringslivet tape konkurransekraft dersom vi ikke følger utviklingen i andre industrialiserte land.

Størst omlegging av transport

Den største revolusjonen skal skje i transportsektoren. Innfasingen av null- og lavutslippskjøretøy skal akselereres, og det anbefales et næringslivet får betale dieselavgiften til et CO₂-fond som støtter omleggingen til neste generasjons bærekraftig biodrivstoff.

Et viktig område er offentlig kjøp av varer og tjenester for 460 milliarder kroner, der utvalget anbefaler at det offentlige bruker markedsmakt til å få frem de grønneste produktene og tjenestene. Blant annet skal det stilles krav om livsløpsanalyser. Men hvordan vil man gjøre dette, uten å sentraldirigere innkjøp eller å risikere å komme i konflikt med EØS-regelverket? Noen må ta ansvar for å gjennomføre et kraftig kompetanseløft i departementer, direktorater og kommuner.

En viktig anbefaling gjelder områdene der det offentlige tildeler konsesjoner, f.eks innen transport og fergedrift, fiskeri, oppdrett, o.l. Anbefalingen om at konsesjonssøkere må legge frem dokumenterte planer om overgang til nullutslipp-transport er en fremragende ide, men vil helt sikkert bli motarbeidet av Finans- og fagdepartementer med begrunnelsen om at det er for dyrt. Politisk vilje og gjennomføringskraft blir avgjørende.

Nullutslipp i 2050 som premiss

Et annen tverrgående anbefaling er at det offentlige i sine investeringsbeslutninger må legge til grunn at Norge skal være et nullutslippssamfunn i 2050, og at økt prising av utslipp og økt karbonpris må legges til grunn i alle beslutningsdokumenter. 2050 er imidlertid ikke mer enn 34 år frem i tid. Planer som legges i dag for nye veier og annen infrastruktur må med andre ord ta høyde for at Norge ikke skal ha utslipp i 2050. Anbefalingen er vital, men hvordan følge den opp?

Endelig kommer utvalget med noen viktige anbefalinger knyttet til petroleumssektoren. Staten har pådratt seg en stor karbonrisiko, påpeker de, og advarer: «Se hva som skjedde med den amerikanske kullsektoren, den har falt hele 85 prosent i verdi siden 2010». Den norske staten er tungt eksponert, gjennom kombinasjonen av et oljeskatteregime med store fradrag for lete- og utbyggingsvirksomhet, SDØE og eierskapet i Statoil. En «gradvis omplassering av investeringer (fra petrolemssektoren) vil redusere finansiell risiko», understreker de.

Erna Solberg og Vidar Helgesen fortjener honnør for å ha engasjert de to kunnskapsrike og erfarne utrederne, og ikke minst for den involverende prosessen de har gjennomført. Nå er stafettpinnen overlevert. Det skal bli spennende å se hvordan regjeringen har tenkt å følge opp de utfordrende anbefalingene.