Det vil Idar Kreutzer, ny leder for Finansnæringens Fellesorganisasjon, gjøre noe med. Kreutzer kommer fra Storebrand, der han har vært i 20 år, de siste 12 som konsernsjef. Å arbeide for endringer i regelverket rundt forsikringsnæringens investeringer i energiproduksjon og -infrastruktur er et av temaene Kreutzer vil prioritere i sin nye rolle.

Langsiktig kapital fra pensjons- og livsforsikringsselskaper trengs, skal samfunnet klare å finansiere omleggingen av energisektoren i bærekraftig retning, mener han. Det vil kreve store og tunge investeringer i infrastruktur.

— Det er vanskelig å tenke seg at man kan finansiere den nødvendige endringen uten at man mobiliserer kapital fra langsiktige fond og investeringskilder som for eksempel pensjonskapital. Dermed er det et sterkt ønske om å bidra til å legge til rette for dette, sier Kreutzer.

Han nevner flere eksempler på konkrete debatter om energiomlegging der investeringsbehovene er store.

— Energiomstillingen i Tyskland er et veldig godt eksempel. Storbritannia har noe av den samme situasjonen, hvor dette er et svært aktuelt tema som det brukes mye ressurser på, sier han.

Den store diskusjonen om smart grid i Europa er enda et eksempel. Også kraftoverføringsnettet er et område med kommende store investeringer – i norsk sammenheng i kabler fra Norge til kontinentet, legger Kreutzer til.

Jeg intervjuet Kreutzer til en artikkel i denne ukens Mandag Morgen om forsikringsnæringens ønske om å få adgang til å investere mer i energi og infrastruktur. Trenden er tydelig. Store europeiske forsikringskonsern har de siste årene begynt å jakte på investeringsmuligheter innen energisektoren. Både prosjekter innen ny fornybar energi som vind- og solparker og infrastruktur som elektrisitets- og gassnett står høyt på ønskelisten hos giganter som tyske Allianz og Munich Re (de to forvalter til sammen mer kapital enn det norske Oljefondet).

Også norske selskaper som KLP og Storebrand ser slike investeringer som attraktive. Det er fordi investeringene typisk er langsiktige og anses som sikre, noe som passer godt med forpliktelsene selskapene har til å levere sikker avkastning over lang tid.

— Det er et betydelig tilfang av infrastrukturprosjekter som har to viktige egenskaper. Den ene er langsiktighet og stabilitet: Det er en langsiktig kontantstrøm som er stabil. Den andre er at avkastningen på denne infrastrukturen er god, absolutt sett, og fremstår som god sett i forhold til det lave rentenivået man har i store deler av verden, sier Kreutzer.

— Det er et ønske om å investere i denne typen aktiva, og jeg tror potensialet er relativt stort. Imidlertid er det begrensninger, dels på politisk nivå, dels i regelverket, som dessverre medfører at norske livsforsikrings- og pensjonsvirksomheter i liten grad har hatt adgang til å delta i den utviklingen som vi ser kommer meget sterkt internasjonalt, nemlig at slike virksomheter deltar i langsiktige infrastrukturinvesteringer, sier han videre.

Også forsikringsselskaper som Allianz – Europas største – peker på at visse sider ved regelverket for kapitalforvaltning, og for energisektoren, hindrer dem i å investere så mye som de ønsker. Internasjonalt er debatten bl.a. knyttet til EU-direktivet Solvens II, som etter planen skal tre i kraft fra 2014 (og vil gjelde i Norge). Kritikken fra næringen går særlig på to punkter, ifølge Kreutzer.

— Dels vil direkte eierskap bli regnet som en alternativ investering, det vil si at man får det samme kapitalkravet for direkte eierskap i infrastruktur som man ville fått hvis man hadde investert i et hedgefond eller private equity. Dette er jo ikke relevant, fordi det som regel er en helt annen form for risiko og kontantstrøm i et godt infrastrukturprosjekt , sier Kreutzer.

Den andre delen av Solvens II som næringen kritiserer, er at reglene gir en fordel i form av lav kapitalbinding for obligasjoner som har rating, mens kapitalkravet er høyt for obligasjoner som ikke er ratet.

— En del av de aktuelle virksomhetene som vindparker og solparker er nye prosjekter som ikke har rating, og dermed blir man straffet med krav om høyere kapitaldekning, sier Kreutzer.

Norske regler gjør at norske selskaper i realiteten har mindre adgang enn andre europeiske virksomheter til å investere i energi og infrastruktur. I fjor kritiserte Storebrand og andre at de ikke fikk kjøpe Statoils eierandel i Gassled. Årsaken var at Gassled er et ansvarlig selskap, en selskapstype norske forsikringsselskaper ikke kan være eiere i.

Næringen i Norge er også misfornøyd med en lovregel som begrenser investeringer i såkalt forsikringsfremmed virksomhet. I slik virksomhet kan forsikringsselskaper ikke eie over 15 prosent. I fjor ønsket KLP å kjøpe 35 prosent av TrønderEnergi Nett, men fikk ikke lov til å eie mer enn 15 prosent.

Også reguleringer som er spesielle for energisektoren kan sette en stopper for å sluse pensjons- og livsforsikringskapital dit. Såkalt “unbundling” forutsetter at eierskapet av energiproduksjon og energinett er skilt.

I Norge eier og driver Statnett det meste av overføringsnettet, og har store investeringsbehov framover. Det bør være mulig å tenke nytt om hvordan eierskap og drift organiseres, mener Kreutzer.

— Hvem som stiller med finansieringsmidlene til modernisering av kraftoverføringsnett kan du se uavhengig av hvem som drifter og opererer nettet. At Statnett drifter og opererer er sånn strukturen er i Norge, men du kan skille mellom det operative og det finansielle eierskapet, sier han.

Kreutzer mener det nå er nødvendig for norske myndigheter å gå gjennom regelverket, og anbefaler at det gjøres med et bredt perspektiv.

— Jeg ville sagt at det er viktig at norske pensjonspenger kan investeres like langsiktig som internasjonale pensjonspenger. Og så ville jeg kjørt en prosess hvor man gikk gjennom det samlede regelverket for å få ryddet opp og sikret at vi har tilsvarende adgang som andre til å bidra aktivt gjennom den formen for investeringer, sier han.