I Nasjonalbudsjettet for 2013 viser finansminister Sigbjørn Johnsen frem en graf som fortjener stor politisk oppmerksomhet. En fremskrivning mot 2030 viser at Norges klimautslipp vil være høyere om 18 år enn i dag. Se på den røde streken.

Utslippene er som man ser forventet å øke ganske kraftig frem mot 2020 på grunn av økte utslipp fra petroleumssektoren, for så å falle litt det neste tiåret frem mot 2030. I den samme tidsperioden må de globale utslippene falle kraftig – hvis utslippsbanen skal følge kravene togradersmålet setter. Nasjonalbudsjettet sier ingenting om hvordan utslippene er forventet fordelt mellom ulike sektorer i samfunnet, hvor de vil øke – og hvor de er forventet å falle.

Finansdepartementet legger tilsynelatende til grunn at Norge ikke skal redusere sine nasjonale utslipp i denne perioden hvor "knekken" for alvor må slå inn for de globale utslippene, ikke minst i OECD-landene. Hva er dette for noe? Regner regjeringen med at Norge – i motsetning til verden for øvrig - skal fortsette som før mens alle andre reduserer sine CO₂-utslipp?

Hva slags langsiktig styringssignal er dette til næringsliv og offentlig forvaltning? Er klimaproblemet avlyst? Eller er det slik at petroleumsutvinningen etter hvert vil bli så CO₂-intensiv at ingen tiltak i andre sektorer monner? Ser vi i så fall konturene av en liten og rik petrostat som vil forlange særbehandling når globale avtaler fremforhandles?

Man kan selvsagt også velge å tolke grafen i Nasjonalbudsjettet som en bønn og et rop fra Finansdepartementet om en langsiktig ramme for politikken som karbonbudsjetter og klimalov kan gi – en slags klimapolitikkens handlingsregel som legger føringer for utviklingen over tid. Britene har en sånn regel, danskene får det – og i Sverige har sosialdemokratene tatt til orde for en slik lovgivning.

Samtidig varsler regjeringen at den ikke vil følge opp Energiutvalgets utredning utover det som allerede er presentert. På et felt som krever langsiktighet og tydelige rammebetingelser – stø kurs mot 2050 – permitterer man altså politikken. Det er ingen liten omstilling vi skal igjennom. Tydelig og sterkt politisk lederskap er en forutsetning for å erstatte fossilt med fornybart i det omfanget vi snakker om. Helhetlig tenkning og samarbeid på tvers av departementer og sektorer er helt nødvendig hvis økonomien skal avkarboniseres.

Internasjonale karbonmarkeder er bra, kvotehandel og karbonprising er utmerket. Finansdepartementet legger til grunn at Norge skal være såkalt "karbonnøytralt" senest i 2050 og at man kan forsere dette til 2030 hvis det kommer en global avtale. Dette konseptet betyr at man kjøper kvoter for å nulle ut nasjonale utslipp.

Men også Norge må omstille økonomien i klimariktig og ressurseffektiv retning. Man kan ikke overse en global megatrend. Det er som å klynge seg fast til fortidens løsninger og forretningsmodeller. Det kan bli kostbart å stå sist i rekken.