I helgen sa Nordland Arbeiderparti med klart flertall nei til konsekvensutredning. Tidligere har Troms og Finnmark Arbeiderparti inntatt samme holdning. Det er ingen tvil om retningen Arbeiderpartiet går i denne saken.

Hvordan Norge skal runde av oljealderen over de nærmeste tiårene er et stort og uhyre krevende spørsmål. Det kommer til å prege norsk politikk mer og mer. Klimatrusselen vil legge stadig sterkere rammer rundt all politikk, herunder petroleumsaktiviteten her i landet.

Det vil være uenighet om tempo og legitime interessemotsetninger vil komme til syne. Men det vil være en fordel for det norske samfunnet om konfliktnivået holdes på lavest mulig nivå. Det vil derfor være klokt å rydde vekk saker som leder til unødig sterk polarisering. Olje i Lofoten er en slik sak.

Det er egentlig to opsjoner for den politiske håndteringen av denne saken videre.

De som er tilhengere kan fortsette som før. De kan legge frem nye konsulentrapporter, de kan mobilisere fellesutspill fra berørte fagforeninger og næringer, de kan presse Høyre og Ap foran valg. De kan holde saken lunken. Men det er en strategi som er dømt til å lide nederlag, slik opinionen utvikler seg. Bare et flertall bestående av Høyre og Frp ville kunne presse en Lofoten-åpning gjennom i Stortinget, men også Høyre ville i en slik sak merke hvor vinden blåser. Det er slett ikke utenkelig at partiet snur noen år frem i tid.  Dette er en kamp mot vindmøllene. Det er vanskelig å se at et knapt stortingsflertall skal kunne presse frem åpning i Lofoten, mot en sterk parlamentarisk opposisjon, lokal motstand og demonstranter i lenker.

Alternativet til å føre en videre kamp for oljeutbygging, er å erkjenne at dette ikke blir noe av – å erklære kapitulasjon i full offentlighet. Det er selvsagt ikke enkelt, særlig ikke for en næring som er vant til å få det som den vil, men det vil være en snuoperasjon det vil stå respekt av. Det vil være modig. Å parkere Lofoten for godt vil være et bidrag til å gjøre omstillingen Norge står foran mye lettere å håndtere, fordi en komponent med stor politisk sprengkraft kort og godt tas ut av likningen.

Det er godt dokumentert at velferdsstatens fremtid hverken står eller faller med Lofoten-utbygging. Uten utbygging vil oljeinvesteringene og oljeinntektene bli litt mindre enn de ellers ville vært, men professor Klaus Mohn ved Universitetet i Stavanger har vist at det ikke har noen stor betydning for norsk økonomi.

Det er ikke så ofte at enkeltpersoner kan gjøre en stor forskjell i et lands politiske utvikling. Men dette er en slik sak. Som toppsjef i Equinor er Eldar Sætre en viktig politisk aktør i Norge. Å legge vekk Lofoten for godt vil være det samme som å gjøre landet en tjeneste. Det vil være å utøve klokt lederskap, fordi en stor konfliktsak ryddes av veien slik at vi alle kan konsentrere oss om mer konstruktive ting. Noen ivrige oljefolk ville sikkert bli veldig skuffet, men det er en protest som ville blåse over.

Nedsiden ved et slikt linjeskift kan derfor ikke være så stor, sett med oljeindustriens øyne. For den politiske realiteten er at Lofoten er tapt for oljeinteressene. Å erkjenne dette vil være et viktig steg i den mangeårige jobben vi som samfunn har foran oss; å runde av oljealderen med stil.