De nærmeste årene kan Storbritannia riktignok trenge noe mer gass, men om 35 år skal kraftsektoren være avkarbonisert. Som ledd i den omstillingen, har den norske vannkraften spesielt høy verdi. Bygg derfor minst to overføringskabler til Norge, det dobbelte av hva som er planlagt.

Omtrent slik kan man oppsummere en av hovedkonklusjonene fra den regjeringsoppnevnte National Infrastructure Commission som fredag 4. mars la frem den meget interessante og lesverdige rapporten "Smart Power". Financial Times omtalte rapporten fredag.

Rapporten tar utgangspunkt i at hele to tredjedeler av alle Storbritannias kraftverk må stenge innen 2030, og at hele kraftsektoren skal være karbonfri innen 2050 for å nå målet om 80 prosent reduksjon av øyrikets klimautslipp. Å erstatte kull, "eldre" kjernekraft og gass med 100 prosent lavkarbonenergi – det vil si det meste fornybar – på mindre enn 35 år kan høres kostbart ut, men her kommer rapporten med en oppsiktsvekkende gladnyhet: Omstillingen til en smartere og grønnere strømforsyning kan gi innsparinger på hele 8 milliarder pund årlig, fra 2030 og utover.

Rapporten trekker frem tre nasjonale grep for å lykkes med å bygge en fossilfri, leveringssikker og kostnadseffektiv elektrisitetssektor – "Smart Power":

• Kraftig økt overføringskapasitet, til Norge, kontinentet, og – mer usikkert – Island.
• Lagring, ikke via subsidier, men ved å endre reguleringer som i dag straffer private investeringer i økt lagringskapasitet.
• Etterspørselsrespons, dvs at forbrukere av energi gis incentiver til å "flytte" eller midlertidig redusere forbruket i perioder med stor etterspørsel

Når det gjelder lagring, viser kommisjonen til at prisen på litium-ion-batterier har falt fra $3,000/kWh til mindre enn $200/kWh, og konkluderer: "These technologies are now on the verge of being able to compete with power stations for some of the services they provide".

Det er bemerkelsesverdig at en regjeringsoppnevnt ekspertkommisjon mener batterier om kort tid vil kunne konkurrere med f.eks. naturgass for å dekke etterspørselsestoppene i kraftsektoren.

Det mest interessante sett fra norsk side er allikevel rapportens kost/nytte-analyse av nye overføringskabler, se figur 1. I tillegg de eksisterende 4 GW, foreligger det "vedtatte" planer (oransje) som i sum vil gi over 11 GW kapasitet de neste 10 årene.

Men dette er ikke nok, mener kommisjonen, og anbefaler derfor at "North Connect"- forbindelsen som som er foreslått av Lyse, Agder, E-CO og Vattenfall blir bygget. Både den godkjente North Sea Link-forbindelsen (Statnett/National Grid) og den foreslåtte North Connect vil ha en eksportkapasitet på hele 1,4 GW, og en investeringkostnad på 15–20 milliarder kroner.

North Connect-samarbeidet må sees i sammenheng med den foreslåtte lovendringen som vil gi andre enn Statnett rett til å utvikle og bygge overføringskabler, og som nå er på høring.

Rapporten anbefaler den britiske regjeringen om å ta initiativ overfor norske myndigheter til å få utløst de nødvendige investeringer i økt krafteksportkapasitet fra Norge. Den fremhever at investeringsbeslutningen er det private investorer som må ta seg av, men at det ligger en viktig rolle for regjeringene i de to land å legge til rette:

"The government should therefore focus its efforts on exploring increased interconnection to markets with abundant sources of flexible low carbon electricity, such as Norway and Iceland."

"The government should therefore focus its efforts on exploring increased interconnection to markets with abundant sources of flexible low carbon electricity, such as Norway and Iceland."

Hva skjer om Norge viser liten interesse for å få frem en eksportkabel nr 2, f.eks. i frykt for å skade gasseksporten eller for høyere strømpriser i Norge? På det punktet er rapporten klar. Alternativet til mer kraftimport fra Norge er ikke å utsette den nødvendige omstillingen, men snarere å satse på å få dekket behovet med import fra Island. Både Norge - og klimaet – burde derfor å ha mye å vinne på en proaktiv holdning fra Norges side i dette spørsmålet.