Dagens klimapolitikk gjenspeiler ennå ikke ambisjonen i Paris-avtalen, og enda mer skremmende, det kan allerede være for sent å få til de nødvendige utslippskuttene og øke omfanget av fornybar energiproduksjon tilstrekkelig. Videre er det flere tegn som tyder på at de negative konsekvensene av fremtidig klimapåvirkning er undervurdert og at kritiske «vippepunkter» allerede er overskredet. Tempoet som kreves i overgangen til et fornybart energisystem, er langt utenfor historisk erfaring.

Vi har med andre ord havnet i en situasjon der absolutt alle muligheter for å unngå en klimakatastrofe må vurderes, også ukonvensjonelle og kontroversielle løsninger. Det gjør det nødvendig å våge å se på det som internasjonalt går under betegnelsen ‘geoengineering’, her oversatt med ‘klimafiksing’. Slike løsninger på klimakrisen er i liten grad studert gjennom uavhengig og kritisk forskning som tar for seg både de tekniske og samfunnsmessige sidene ved tiltakene. Uten slike grundige undersøkelser, risikerer vi at denne formen for tiltak blir gjennomført utelukkende ut fra mer avgrensede teknologiske vurderinger, eller – enda verre – ut fra populistiske og ideologisk motiverte hensyn. Dette kan lett føre til svært store problemer. Å løse ett problem (klimaproblemet) ved å skape andre og enda større problemer (som brå artsutryddelse) er åpenbart ikke et levedyktig og bærekraftig alternativ.

Hva slags tiltak er det vi snakker om her? Den kanskje minst kontroversielle formen for ukonvensjonelle tiltak er ulike måter å ta tilbake og lagre utslipp av klimagasser. Disse kalles gjerne for negative utslippsteknologier, forkortet til NETs på engelsk. Eksempler på dette er karbonfangst og -lagring av store punktutslipp fra for eksempel sementfabrikker og skogplanting, samt direkte fangst av CO₂ fra atmosfæren og utnyttelse eller lagring av karbonet.

Det er tre grunner til at negative utslippsteknologier må betraktes som et avgjørende supplement til de tradisjonelle klimatiltakene:

1. Vi må ha NETs til å kompensere for klimagassutslipp det er vanskelig å unngå, som metanutslipp fra husdyrproduksjon, nitrogenutslipp fra gjødselbruk og visse typer industriutslipp. Uten å kompensere NETs-teknologier, er det svært lite sannsynlig at vi kan lykkes med å nå et fremtidig mål om nullutslipp.
2. NETs-tiltak kan bidra til å få fart på avkarboniseringen og utfylle klimapolitikken som tar sikte på strukturelle endringer i dagens systemer.
3. Global netto fjerning av klimagassutslipp fra atmosfæren er viktig som et langsiktig risikostyringsalternativ som kan bidra til å reversere noen av klimakonsekvensene dersom det viser seg at vi har oversteget kritiske klimaterskler. Tanken bak de ulike negative utslippsteknologiene er å kjøpe seg litt tid til den nødvendige og store omstillingen til et nullutslippssamfunn.

Men mer kontroversielt enn negative utslippsteknologier er det vi har valgt å kalle ‘klimafiksing’, som mer presist beskrevet er teknologiske tiltak for å påvirke inn- og utstrålingen av sollys, på engelsk kalt «solar radiation management». Slike tiltak må forstås som en siste nødløsning hvis den globale temperaturøkningen kommer helt ut av kontroll, og må også forståes som en midlertidig løsning inntil tradisjonelle utslippskutt og/eller negative utslippsteknologiske tiltak kan gjennomføres i et tilstrekkelig omfang. Å godta slike tiltak må hvile på en absolutt forutsetning om at ‘klimafiksing’ heller ikke kan føre til store og uopprettelige negative konsekvenser, som store tap av naturmangfold eller urimelig byrdefordeling mellom land eller folkegrupper.

Eksempler på foreslåtte tiltak for ‘klimafiksing’ er uttynning av cirrusskylaget, bleking av skyer og stratosfærisk aerosolinjeksjon. Den teknologiske utviklingen på dette området er svært stor, og det er nettopp teknologi som er stikkordet. Det er så langt vært forsket lite på samfunnsmessige og miljømessige konsekvenser av å ta i bruk slike tiltak i stor skala. Effektene når det gjelder å bremse klimaendringene er heller ikke godt beskrevet.

Det finnes med andre ord et stort kunnskapshull når det gjelder potensialet for, realismen i, og konsekvensene av klimafiksing som botemiddel i klimakrisen. En stor forskningsinnsats som startet i 2021 søker å fylle dette gapet: GENIE-prosjektet («GeoEngineering and Negative Emission Pathways in Europe»), ledet fra Aarhus Universitet. Målet er å gi en kritisk og uvhengig vurdering av teknisk gjennomførbarhet, politisk aksept, sosial legitimitet og konsekvenser for natur og samfunn av å ta i bruk klimafiksing og negativ utslippsteknologi i stor skala.