Debatten om den personlige miljøpolitikken kommer opp med jevne mellomrom. Hvor miljøvennlig må vi leve? Hvor store ofringer må vi gjøre i miljøets navn? Må vi ta toget til vår weekendtur til Barcelona? Sist er debatten blusset opp med ny styrke som følge av medias oppmerksomhet og kritikk av Raymond Johansens bilkjøring og MDG-politikernes togtur til Barcelona.

Dette er ulike oppslag. I det ene oppslaget blir politikerne kritisert for å ikke være miljøvennlige nok og for gapet mellom liv og lære. I det andre er de tilsynelatende for miljøvennlige, eventuelt viser de hvor krevende og dyrt det er å leve så miljøvennlig som de selv forfekter at en bør gjøre.

Jeg er overrasket over volumet og harmen i disse medieoppslagene. Det er på sin plass at media og folk reagerer når politikere opptrer på en åpenbar dobbeltmoralsk måte. Og har du skapt et politisk fundament gjennom å rette pekefingeren mot folk flest og forlangt en klimavennlig livsstil, er det selvsagt at du selv bør etterleve dette.

Selv har jeg vært kritisk til politikere som står for en moralsk og personlig miljøpolitikk. At det skal være mitt ansvar å redde miljøet, mens Statoil får holde på som de vil i Barentshavet, har jeg vanskelig for å akseptere. Og det er nettopp Statoil og andre selskaper med stort fotavtrykk som kan lene seg godt tilbake og nyte konsekvensene av en miljødebatt som handler om mine og dine personlige valg. Vi ser oss blind på oversikten over Raymond Johansens bilkjøring, og glemmer at det er de store kull- og petroleumsselskapene som er det virkelige problemet.

Det trengs en miljøpolitikk for folk flest. En politikk hvor det tilrettelegges for at folk skal kunne leve miljøvennlige liv. Hvor det er politikerne som tar ansvar, og pålegger selskapene å fase ut palmeolje slik at du som forbruker slipper å stå i butikken og nilese varedeklarasjoner. Hvor politikerne vedtar reguleringsplaner som gjør det praktisk mulig å leve uten bil i byer, og hvor det er tilgjengelige ladestasjoner slik at elbil er et reelt alternativ i hele landet.

Vi vet at holdning følger handling. At folk blir mer opptatt av miljøpolitikk etter at de får solceller på taket og elbil i garasjen. Vi vet også at forbrukermakt fungerer. Men vi vet også at vi skal gjennom en så stor omstilling av samfunnet for å kunne møte miljøutfordringen, at politikernes rolle går utover å oppfordre til riktige valg i hverdagen. Politikerne må styre slik at det er rasjonelt for enkeltpersoner og næringsliv å være miljøvennlig. Vi kan utnytte at Statoil påvirkes av valgene til forbrukerne. Politikerne bør bruke markedet til å skape etterspørsel etter miljøvennlige produkter, på bekostning av fortidas fossile løsninger.

Hvis miljøpolitikken gjøres personlig, kan det minst smertefulle være å sitte helt stille i båten som politiker. Best å ikke stikke hodet fram og peke på miljøløsninger. Det er en utvikling jeg ikke ønsker. Jeg starta min karriere i miljøbevegelsen med å nesten være imot resirkulering, fordi jeg ikke kunne skjønne hvorfor jeg måtte skylle metallbokser, mens oljeindustrien fikk øke sine utslipp med 80 prosent siden 1990. Sinnet over oljeindustriens manglende miljøansvar har jeg fremdeles, men med tiden har jeg kommet fram til at det tross alt er viktig at alle bidrar med den en kan. Og jeg har lært hvor viktig det er å resirkulere aluminiumet. Men det er politikernes fordømte plikt å sørge for at en grønn boks for metallgjennvinning står lett tilgjengelig.