Bergen, Trondheim og Stavanger kjemper om å få det nye grønne fondet – Fornybar AS. «Bykampen» engasjerer mange og øker dermed sjansen for at Fornybar AS blir noe av. Nå utreder Tord Lien saken og må ta hånd om mange spørsmål som er langt viktigere enn hvor fondet får sin forretningsadresse.
Debatt
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
Fornybar AS: Det er mange vurderinger som må gjøres foran opprettelsen av det nye grønne investeringsfondet stortingsflertallet ønsker.
Forslaget om å opprette et grønt investeringsfond – Fornybar AS – kom inn i budsjettmerknadene til statsbudsjettet for 2016 etter initiativ fra Venstres Terje Breivik. Olje- og energiminister Tord Lien har nå ansvaret for å utrede saken. I forbindelse med revidert nasjonalbudsjett skal han etter planen presentere et opplegg for fondet – og også ta stilling til hvor det skal plasseres.
Ideen er god. En forsering av det grønne skiftet forutsetter økte investeringer – både globalt og i Norge. Så godt som alle tiltak som reduserer klimautslipp handler om å gjøre up-front investeringer som i sin tur reduserer behovet for fossilt brensel. Det gjelder energieffektivisering, bedre isolasjon i hus, det gjelder elbilen vs fossilbilen, og det gjelder i kraftproduksjon – sol og vind vs kull og gass. Dette er klima-argumentet for at Fornybar AS bør opprettes og få store muskler allerede fra start.
Norge har også en meget sterk eksponering mot fossil energi gjennom oljesektoren og eierskapet i Statoil. Derfor tilsier hensynet til risikospredning at staten legger mer av sin kapital i den fornybare potten.
I tillegg vet vi også at kapitaltilgang er en stor utfordring for mange oppstartsbedrifter. Fornybar AS kan bøte på dette.
Dessuten er det stort behov for ny vekst og flere grønne arbeidsplasser – Fornybar AS kan være et bidrag i så måte.
Så langt er denne fortellingen enkel. Det vanskelige kommer når Fornybar AS skal konkretiseres. Man bør ha med seg en god porsjon skepsis. Det er opplagte muligheter i det grønne skiftet, men det finnes ingen gullbelagt vei til lønnsomme arbeidsplasser og ny vekst.
Det er en stor omstilling vi skal igjennom, og i en slik overgang vil mange trå feil og tape mye penger. Både den politiske risikoen og markedsrisikoen er stor.
Subsidier og reguleringer
Mye av det vi ser av endringer i det grønne skiftet er drevet av politiske reguleringer eller subsidier i en eller annen fasong. Det gjelder enten vi snakker om karbonprising, avgifter eller andre grep som har til hensikt å stimulere etterspørselen etter nye grønne løsninger. Det betyr at den politiske risikoen er stor. I en norsk kontekst er det nok å si ordet «biodiesel» for å forklare hva dette handler om. En avgiftsendring var i 2010 nok til å sende den nybygde fabrikken i Fredrikstad til skifteretten.
Men også markedsdrevne endringer utenfor landets grenser kan gjøre at tilsynelatende gode prosjekter havner i grøfta. To av statlige Investinors investeringer i solindustrien er eksempler. Innotech Solar lagde solceller av vraket materiale og Metallkraft utnyttet restprodukter i solcelleproduksjon. Ressurseffektivt og «riktig» begge deler, men dessverre ikke lønnsomt – i hvert fall ikke i Norge.
I diskusjonen om Fornybar AS er det derfor viktig å ha med seg at det fort kan bli store tap – både på områder der norske politikere har innflytelse, og på områder der endringer i det globale markedet snur opp ned på en sektor fordi den internasjonale konkurransen er sterk og innovasjonstakten stor.
I innstillingen fra Finanskomiteen om Fornybar AS er det ganske vage føringer om hva Fornybar AS kan bli for noe:
«Fondet skal sammen med private kunne investere i selskaper som utvikler og benytter grønn teknologi, herunder for eksempel fornybar energi, hydrogen, energilagring, transportløsninger med lave klimatrykk, reduksjon, fjerning, transport og lagring av CO₂, energieffektive industriprosesser, og innrettet slik at selskapet forventes å gi markedsmessig avkastning over tid. Stortinget ber regjeringen utrede hvordan et slikt selskap kan operasjonaliseres når det gjelder investeringsmandat, organisering, budsjettering og om det vil virke utløsende på denne typen investeringer i lys av eksisterende virkemidler, samt om slike investeringer bør begrenses til Norge eller ha globalt mandat, og komme tilbake i revidert nasjonalbudsjett for 2016. Det tas sikte på at fondet over tid får en forvaltningskapital på 20 mrd. kroner.»
Mange spørsmål å svare på
Det er mange problemstillinger som må besvares i utredningen Tord Lien nå holder på med.
Skal Fornybar AS investere i kraftproduksjon – altså i selskaper som bygger og driver for eksempel vindkraftverk, solkraftverk og vannkraftverk?
Skal Fornybar AS aktivitet begrenses til Norge og norske selskaper, eller skal det operere internasjonalt?
Eller skal Fornybar AS aktivitet begrenses til å investere i selskaper som leverer teknologi og løsninger, men altså ikke i selskaper som produserer strøm?
Hvordan skal Fornybar AS plasseres i forhold til øvrige aktører som Investinor, Argentum, Innovasjon Norge og Enova?
Hvordan skal Fornybar AS styres? Hvor langt fra «politikken» skal det plasseres?
Finansiell partner for Statkraft og Statoil?
Den første avgrensningen er altså denne: Skal Fornybar AS kunne investere i kraftproduksjon, og i så fall i hvilke territorier – innenfor eller utenfor Norge?
Dette er en svært viktig avgrensning. Med klimaøyne er det viktigste Norge kan gjøre å bidra til raskest mulig utbygging av fornybar energi internasjonalt, altså gjøre investeringer i for eksempel sol og vind, både i Europa og ellers.
Denne diskusjonen har berøringspunkter mot debatten om Oljefondets adgang til å investere i infrastruktur.
Det er denne type prosjekter Oljefondet kanskje kan få begynne å investere i, altså kraftverk og kraftledninger – hvis Stortinget vil.
I denne sammenhengen skal vi konsentrere oss om Fornybar AS.
I praksis; kan for eksempel Fornybar AS være finansiell partner når Statoil bygger offshore vindkraftverk i Storbritannia?
Det kan argumenteres godt for at norske selskaper som investerer i kraftutbygging internasjonalt bør ha med seg staten som finansiell partner. Mange kraftselskaper, danske Dong Energy for eksempel, bygger ut vindkraft med store pensjonsselskaper som partnere. Slik får Dong finansiell styrke til å bygge ut vesentlig mer enn de ellers ville hatt. Vi ser også at Credit Suisse er partner i vindkraftutbyggingen på Fosen. KLP har også tatt en slik rolle sammen med Scatec Solar og Norfund i solenergi i Afrika.
Det vil helt sikkert være mulig for Fornybar AS å finne gode prosjekter sammen med norske selskaper med betydelig internasjonal portefølje. Det vil også gå an å finne prosjekter med relativt lav risiko – som å bygge offshore vind i Storbritannia der kWh-prisen er garantert fra den britiske staten.
Hvis Fornybar AS gis en slik rolle – som finansiell partner i kraftutbygging internasjonalt – er 20 milliarder kroner ikke veldig mye. Et stort offshore vindkraftprosjekt representerer gjerne en investering på omkring 10 milliarder.
Dette er investeringer som ikke er risikofrie, men som har en helt annen risikoprofil enn å gå inn i oppstartsselskaper.
Slike investeringer vil i seg selv neppe være noen stor jobbskapingsmaskin i Norge, men det vil lette norske selskapers tilgang på kapital når de ekspanderer innen bygging av fornybar energi internasjonalt. Og norske leverandører av all slags teknologi og tjenester vil kunne «henge seg på» når det bygges store volum fornybar kraft ute og slik forsterke en norsk fornybarklynge.
Statkraft trekker seg ut av offshore vind på grunn av kapitalmangel. Med Fornybar AS som finansiell medinvestor kunne kanskje Statkraft tenkt annerledes om dette.
Norsk kraftoverskudd
Hvis Fornybar AS skal investere i kraftproduksjon i Norge, oppstår en lang rekke problemstillinger. Fra statens ståsted, er følgende poeng viktig: All ny kraftproduksjon i Norge reduserer verdien av den eksisterende vannkraften. Staten vil altså, ved å investere i solkraftverk eller vindkraftverk i Norge, være med på å redusere verdien i den eksisterende vannkraften.
I lys av debatten om grønne sertifikater og kraftoverskudd, er det neppe særlig stor entusiasme i Olje- og energidepartementet og i Finansdepartementet for at Fornybar AS bør investere i bygging av sol og vindkraftverk her i landet.
På den andre siden vil mye av innovasjonen fremover handle om desentral energi og smarte styringssystemer for både produksjon og forbruk av kraft. Det ville være dumt om Fornybar AS skulle stille seg utenfor dette feltet.
Og hva med et prosjekt som Fosen Vind? Å utelukke fremtidige prosjekter av samme kategori fra investeringsuniverset er kanskje heller ikke smart.
Det offentlige eier de aller største delene av eksisterende norsk vannkraftproduksjon og slik vil det også være fremover. Men det er ikke gitt at dagens eierstruktur er den mest gunstige for evig tid. Et instrument for direkte statlig eierskap til vannkraftverk ville kunne bidratt til strukturendringer og kanskje gjort det lettere å få til tjenlige modeller i en sektor der eierne – kommuner og fylkeskommuner – er kapitalsvake.
Nesten alt mellom himmel og jord
Så til neste problemstilling. La oss si at det er investeringer i selskaper som leverer teknologi og ulike løsninger – altså ikke kraftproduksjon – Fornybar AS får mandat til å gå inn i.
Bredden i teknologier og løsninger som skal akselerere det grønne skiftet er meget stor. Dette er reflektert i innstillingen fra finanskomiteen:….selskaper som utvikler og benytter grønn teknologi, herunder for eksempel fornybar energi, hydrogen, energilagring, transportløsninger med lave klimatrykk, reduksjon, fjerning, transport og lagring av CO₂, energieffektive industriprosesser….
Vi snakker altså egentlig om nesten alt mellom himmel og jord, så lenge det på en eller annen måte er med på å bidra til lavere klimautslipp.
Vi vet at det er mange gode ideer og grundere som har prosjekter, men som strever med å finansiere ekspansjon og vekst når den første fasen av et selskaps utvikling er unnagjort. Det sier seg selv at det er svært kompetansekrevende å være investor i slike selskaper. Fornybar AS må altså raskt ha en ganske betydelig stab, med bred kompetanse, for å kunne gjøre gode vurderinger, helt enkelt fordi bredden i feltet er så stor.
Dette blir fort dyrt.
Det kan sikkert bidra om Fornybar AS arbeider sammen med andre investorer, både statlige og private, men uansett vil det kreves betydelig inhouse-kompetanse om både teknologi og politiske forhold for å kunne ta gode beslutninger.
Et spørsmål blir derfor om innsatsen bør avgrenses til bestemte områder eller sektorer, og hvilke det i så fall skal være. Dette gjelder både geografisk og bransjemessig.
Skal Fornybar AS bare kunne investere i selskaper med utspring og aktivitet i Norge, eller bør det operere globalt, eller i det minste nordisk og europeisk?
Mye av teknologien – og mange av bedriftene – vil ha sine røtter der Norge er gode fra før – i det som gjerne kalles det petromaritime clusteret.
Skal myndighetene legge føringer på hvilke sektorer Fornybar AS kan operere i? Vil det for eksempel være klokt å trekke en grense mot olje og gass, eller er miljøteknologi innen olje og gass tvert imot et område man bør satse på?
Mange kokker – hvordan unngår vi unødig søl?
Neste punkt er knyttet til relasjoner mot eksisterende aktører. På den ene siden har vi «virkemiddelapparatet», Innovasjon Norge og Enova. På den andre siden statlige investorer som Investinor og Argentum.
Investinor, adresse Trondheim, investerer risikokapital direkte i selskaper, og miljøteknologi er et av områdene.
Argentum, adresse Bergen, investerer i fond, sammen med andre.
Enova og Innovasjon Norge gir tilskudd og støtte i forskjellige former.
I tillegg kommer Eksportkreditt, som bistår med finansiering av internasjonal ekspansjon.
Samlet er det ganske mye penger som flyter gjennom dette systemet. Enovas støtte til Hydro på Karmøy, 1,4 milliarder kroner, er et eksempel.
Kompetansen som allerede er i disse virksomhetene må benyttes – på en eller annen måte. Dobbeltarbeid er dyrt og unødvendig. Fornybar AS må finne sin rolle i dette landskapet. Det er mange kokker der ute allerede, og ikke alltid så lett å forstå hvem som gjør hva.
Kanskje kan det være fornuftig å knytte Fornybar AS til en av de eksisterende virksomhetene?
Hvor langt fra politikken?
Den siste problemstillingen handler om hvordan Fornybar AS skal styres, hvor langt fra «politikken» skal det plasseres?
En viktig ting her er at fondet må organiseres slik at det får penger «under streken» – altså at Fornybar AS tilføres midler gjennom en omdisponering av statens investeringer. På den måten blir det uavhengig av årlige budsjettvedtak. En slik investeringsaktivitet kan ikke være overlatt til tilfeldighetenes spill som råder når budsjettet skrus sammen.
Finanskomiteen skriver at Fornybar AS må gi «markedsmessig avkastning over tid».
Fornybar AS skal altså ikke drive med «milde gaver», men opptre kommersielt. Dette er også en forutsetning for at private investorer eventuelt kan koble seg på. Det er i seg selv ikke noe poeng at et slikt selskap er 100 prosent statlig eid. Kanskje kunne Fornybar AS være delprivatisert allerede fra start, slik at private investorer kunne gå inn sammen med staten? Eller kanskje det bør være et krav til alle Fornybar AS sine investeringer at også private er med?
Politikerne både kan og bør skape grunnlag for grønne næringer ved skape markedsmuligheter og etterspørsel gjennom rammebetingelser. Både kravet om kutt i norske utslipp og ønske om å stimulere teknologiutvikling tilsier at det brukes sterke virkemidler på etterspørselssiden. Men Stortinget kan ikke være investeringskomite. Denne rollefordelingen må håndteres på en god måte for å begrense risikoen for at det gjøres dumme ting på grunn av politisk press.
Fornybar AS skal ha et næringspolitisk siktemål. Hensikten er å fremme grønn næringsutvikling. Samtidig vil Fornybar AS gå inn i områder med høy risiko – forhåpentligvis vil mange prosjekter gi høy avkastning. Men man kommer helt sikkert også til å tape betydelige penger på enkelte investeringer.
Det er derfor all mulig grunn til å tenke nøye igjennom den lange rekken av problemstillinger som forslaget om å opprette Fornybar AS reiser – før beslutning om opprettelse og kontoradresse blir tatt.
