For å ha det sagt: Det er utmerket at Støre og Arbeiderpartiet har trukket konklusjonen de har gjort når det gjelder Oljefondets kullaksjer. Det er meget bra at han vil at Oljefondet skal legge et miljø- og klimaperspektiv til grunn for sine investeringer. Det er på høy tid at fondet reformeres.

Men Støres innlegg i DN fredag 8. november etterlater en lang rekke spørsmål som han bør svare på.

Hvorfor stoppe med kull? Er det mer etisk uforsvarlig å være investert i kullselskaper enn i oljeselskaper som bygger strategien sin på at klimapolitikken mislykkes? Oljefondet er en av de største eierne i selskaper som Shell, BP og Exxon. Alle de store oljeselskapene investerer med tro på en fremtid der oljeetterspørselen langt overstiger det togradersmålet tåler.

Klimagasser er klimagasser – enten kilden er kull, gass eller olje. Å isolere dette til å handle om kull er behagelig for et land som ikke har økonomiske interesser i kull, men som er en stor gasseksportør. Rammes kullet, rammes riktignok også noen tørrbulk-rederier, men det er marginalt i forhold til en mulig oppside for gassen. Derfor er det påfallende at Støre fastholder illusjonen om Oljefondet som en «upolitisk» aktør. At Norge bruker sine fondsmilliarder til et isolert angrep på kullet, kan lett oppfattes som et forsøk på å beskytte landets meget store gassinteresser.

Og hvorfor la miljø- og klimaperspektivet gjelde bare for Oljefondet, og ikke for andre deler av statens investeringer og øvrige virksomhet? Kulldriften på Svalbard er selvsagt marginal i det store bildet, men likevel illustrerende. Andre ting er mye viktigere. Statoil legger i likhet med de andre store oljeselskapene til grunn at petroleumskonsumet skal vokse kraftig i tiårene fremover. Det er derfor det fra selskapets ståsted fremstår som rasjonelt å investere for eksempel i canadisk tjæresand.

Arbeiderpartiet har ikke turt å ta denne diskusjonen om strategien i selskapet hvor man er hovedeier. Men hvis noe er rett og galt for staten som eier i børsnoterte selskaper utenfor Norges grenser, må vel den samme etiske betraktningen gjøre seg gjeldende for selskaper med postadresse i Stavanger?

Norges aggressive satsing på petroleumsutvinning i Barentshavet kan angripes fra samme ståsted. Er det riktig å legge til grunn at verden skal etterspørre så mye olje om 20-30 år at det er nødvendig å hente olje dypt under havbunnen – nesten på Nordpolen? I scenarier der klimapolitikken lykkes, trengs ikke denne oljen.

Tilbake til Oljefondet: Støres angrep på kullet etterlater også en rekke vanskelige avgrensninger. De er sikkert håndterbare, men det er ikke enkelt. Hva er en kullaksje? Er det aksjer i gruvekonglomerater som Xstrata Glencore og BHP Billiton? Er det aksjer i kraftselskaper som brenner kull, sånn som E.On og RWE? Er det nye kullkraftverk man vil stoppe? Skal man gjøre forskjell på rike og fattige land?

Det er ingen tvil om at kullet er en klimaversting og at kullforbruket må kraftig ned, raskest mulig. Å tro at en global klimaavtale og en global karbonpris skal gjøre at kullet prises ut av markedet er tydeligvis et tilbakelagt stadium også for Arbeiderpartiet, hvilket er bra. Kullkraften angripes langt mer effektivt gjennom reguleringer, påbud og forbud – og gjennom investeringsstrategier der fornybar energi skaleres raskt og dermed konkurrerer den fossile kraften ut av markedet.