Med blikket mot klimavalget i 2021
Ved valget i 2021 har vi hatt to ytterligere år med klimastreiker og ungdomsopprør. Enda flere velgere vil la klima være den avgjørende saken, skriver artikkelforfatteren. Foto fra skolestreik for klima i Bergen 14. mars 2019.
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
Etter kommunevalget er Høyre og Arbeiderpartiets posisjoner svekket. Rekken av konfliktsaker knyttet til klimapolitikken går på kryss og tvers, og gir et ganske kaotisk bilde.
Ser vi frem mot stortingsvalget, så sier de makroøkonomiske prognosene oss at Norge litt utpå tyvetallet vil stå overfor en situasjon med fallende oljeinvesteringer og en demografi som gir større press på velferdsstaten.
Dette betyr at det må skapes titusenvis av nye jobber i sektorer som er bærekraftige i alle ordets betydninger. De må være lønnsomme, vi kan ikke subsidiere oss til velstand og velferd. De må representere nullutslippsløsninger, og må være knyttet til ressursproduktiv virksomhet. Og de må stå seg i en verden der klimaendringene biter mer og mer. Det trengs rask omstilling, og da må hele landet og alle samfunnslag være med.
For å klare dette, trengs sterkt og samlende lederskap som kan gi retning og handling, foruten vilje til kompromiss, evne til å finne løsninger som forener motstridende interesser. Men det behøves også kraft til å sette ned foten når det er nødvendig.
Klima som definerende sak
Klimastreikende og demonstrerende ungdom over hele verden viser at vi står overfor et generasjonsopprør av en dimensjon som knapt har sitt sidestykke. Ungdom født rundt årtusenskiftet vet at de kommer til å leve sine liv i et samfunn sterkt preget av klimaendringer, forhåpentligvis uten at det kommer til samfunnsmessig kollaps.
Motsetningene, konfliktene i samfunnet, går langs flere akser nå enn for noen tiår siden. Den viktigste forskjellen er at klimaspørsmålet tvinger seg på som den definerende saken for stadig flere velgere. I Oslo er MDG største parti i bydelene Grünerløkka og Sagene. Den velutdannede urbane middelklassen stemmer i betydelig grad grønt.
Men høyre-venstre og by-land blir ikke borte. Bompengemotstanden i Oslos ytre bydeler representerer et sosialt opprør mot en politikk som oppfattes som urettferdig. Arbeiderpartiet kan ikke ignorere dette. Senterpartiets fremgang kan ikke tilskrives annet enn at mange mennesker – særlig i Nord-Norge, opplever at utviklingen går feil vei. Senterpartiet treffer en harme mot sentralisering som i deler av landet har voldsom kraft, og som ingen partier kan overse. Norge klarer ikke omstillingen ut av oljealderen hvis by og land står mann mot mann – og storbyområdenes arbeiderklasse oppfatter at de tar regningen. Rettferdig omstilling må være mer enn et slagord.