Med blikket mot klimavalget i 2021

Klima – og saker som henger sammen med klima – blir de mest sentrale spørsmålene i norsk politikk frem mot valget i 2021.

Ved valget i 2021 har vi hatt to ytterligere år med klimastreiker og ungdomsopprør. Enda flere velgere vil la klima være den avgjørende saken, skriver artikkelforfatteren. Foto fra skolestreik for klima i Bergen 14. mars 2019.

Etter kommunevalget er Høyre og Arbeiderpartiets posisjoner svekket. Rekken av konfliktsaker knyttet til klimapolitikken går på kryss og tvers, og gir et ganske kaotisk bilde.

Ser vi frem mot
stortingsvalget, så sier de makroøkonomiske prognosene oss at Norge
litt utpå tyvetallet vil stå overfor en situasjon med fallende
oljeinvesteringer og en demografi som gir større press på
velferdsstaten.

Dette betyr at
det må skapes titusenvis av nye jobber i sektorer som er
bærekraftige i alle ordets betydninger. De må være lønnsomme, vi
kan ikke subsidiere oss til velstand og velferd. De må representere
nullutslippsløsninger, og må være knyttet til ressursproduktiv
virksomhet. Og de må stå seg i en verden der klimaendringene biter
mer og mer. Det trengs rask omstilling, og da må hele landet og alle
samfunnslag være med.

For å klare
dette, trengs sterkt og samlende lederskap som kan gi retning og
handling, foruten vilje til kompromiss, evne til å finne løsninger
som forener motstridende interesser. Men det behøves også kraft til
å sette ned foten når det er nødvendig.

Klima som definerende sak

Klimastreikende
og demonstrerende ungdom over hele verden viser at vi står overfor
et generasjonsopprør av en dimensjon som knapt har sitt sidestykke.
Ungdom født rundt årtusenskiftet vet at de kommer til å leve sine
liv i et samfunn sterkt preget av klimaendringer, forhåpentligvis
uten at det kommer til samfunnsmessig kollaps.

Motsetningene, konfliktene i samfunnet, går langs flere akser nå enn for noen tiår siden. Den viktigste forskjellen er at klimaspørsmålet tvinger seg på som den definerende saken for stadig flere velgere. I Oslo er MDG største parti i bydelene Grünerløkka og Sagene. Den velutdannede urbane middelklassen stemmer i betydelig grad grønt.

Men høyre-venstre
og by-land blir ikke borte. Bompengemotstanden i Oslos ytre bydeler
representerer et sosialt opprør mot en politikk som oppfattes som
urettferdig. Arbeiderpartiet kan ikke ignorere dette. Senterpartiets
fremgang kan ikke tilskrives annet enn at mange mennesker – særlig
i Nord-Norge, opplever at utviklingen går feil vei. Senterpartiet
treffer en harme mot sentralisering som i deler av landet har voldsom
kraft, og som ingen partier kan overse. Norge klarer ikkeomstillingen ut av oljealderen hvis by og land står mann mot mann –og storbyområdenes arbeiderklasse oppfatter at de tar regningen.Rettferdig omstilling må være mer enn et slagord.

Forholdet til EU og EØS-avtalen

Det er en rekke
saker og sakskomplekser som på en eller annen måte kan knyttes til
klimapolitikken og som i tiden fremover vil prege debatten. De to
«største» handler om forholdet til Europa og hvordan
oljepolitikken skal klimatilpasses.

Forholdet til EU og EØS-avtalen er en underkommunisert del av klimapolitikken. Norge er for alle praktiske formål «klimamedlem» i EU. Bare Senterpartiet gikk imot da Stortinget like før ferien inngikk avtalen om at Norge skal samarbeide med EU om klimakutt også i såkalt ikke-kvotepliktig sektor. Fra før er Norge knyttet til EU gjennom kvotemarkedet, og i Stoltenberg-regjeringens tid sto rekken av Sp-statsråder i Olje- og energidepartementet trygt bak en linje som gradvis knyttet Norge tettere til EU. Striden om Acer vinteren 2018 ble vendepunktet for denne pragmatiske linjen. Det var så vidt båten bar for Arbeiderpartiet, etter at en iherdig kampanje fra Nei til EU, Sp, Rødt og deler av fagbevegelsen hadde skapt et bilde av at tettere samarbeid med EU er en trussel mot industrien og en oppskrift for høyere strømpriser.

Det er flere
saker med «EU-stempel» i kjømda. Krefter som har kamp mot EU- og
EØS-medlemskap som sitt fremste mål, tar ikke fem øre for å gjøre
klima- og energipolitikken til en slagmark om EØS-avtalens fremtid.
I disse spørsmålene er MDG et moderat sentrumsparti, omtrent som da
KrF under Kjell Magne Bondevik håndterte EØS-avtalen. Senterpartiet
representerer en ytterkant, og retorikken Trygve Slagsvold Vedum
bruker i spørsmål om krafthandel og kabler er ikke egnet til å
dempe konfliktnivået. Polariseringen i dette sakskomplekset er
sterk, og på sosiale medier florerer både skjellsord og
konspirasjonsteorier.

Det er reelle
interessemotsetninger knyttet til omfanget av krafthandelen med våre
naboland, men de er håndterbare dersom evnen og viljen til
kompromisser er til stede.

I en regjering med et svekket Arbeiderparti, et stort Senterparti, og
et SV på dagens nivå, og med Rødt som parlamentarisk grunnlag,
ville EØS-avtalen bli utfordret. Med MDG på innsiden ville balansen
være annerledes. Når det gjelder EØS-avtalens skjebne, vil
Arbeiderpartiet aldri kunne gi etter.

I tider med sterk
internasjonal uro og økende spenning vil det også være hasard for
Norge å ta steg som svekker relasjonen til våre nærmeste naboer i
Europa. I klimapolitikken er EU dessuten den eneste av stormaktene
som konsekvent står på riktig side, i tillegg til å forsvare
demokrati og en regelstyrt internasjonal orden.

Når
representanter for fagbevegelsen som Fellesforbundets leder Jørn
Eggum og Industri Energis Frode Alfheim får gåsehud av tanken på
at Ap skal samarbeide med MDG, så glemmer de EØS-dimensjonen.

Høyere konfliktnivå om olje

De neste tiårene skal Norge avrunde oljealderen – fortrinnsvis med stil. Konfliktene rundt petroleumspolitikken kommer ikke til å avta. Dette er saksfeltet hvor MDG står lengst fra det brede politiske konsensus der Høyre og Arbeiderpartiet sammen har utgjort flertallet, forøvrig med Senterpartiet på laget i nesten alle spørsmål. Men oljesektorens fremtid er i bevegelse. De siste årene har det blitt akseptert av så godt som alle at olje og gass er utsatt for klimarisiko, der endringer i klimapolitikk eller innføring av ny teknologi kan svekke etterspørselen etter petroleum og redusere ressursenes verdi.

Mens
klimarisiko-tilnærmingen nå er ganske ukontroversiell, stiger
konfliktnivået når det blir snakk om å skru av oljekraner så
lenge det er mulig å selge lønnsomme dråper. Altså om det er
riktig å avvikle oljealderen før tiden. Velger man denne
tilnærmingen, så må pragmatiske vurderinger vike til fordel for
spørsmålet om hva som oppfattes som «rett» og «galt». Da blir
det vanskeligere å finne kompromisser, en kurs som kan samle bredt
flertall og stå seg over tid.

Men både Høyre
og Arbeiderpartiet blir nødt til å identifisere en
petroleumspolitikk som står seg bedre i klimaendringenes tid enn den
som for tiden er rådende. De kommer til å møte et idealistisk
begrunnet krav om stans og sluttdato fra en ungdomsgenerasjon som
stiller krav om forandring, og det nytter ikke å svare at «lille
venn, du vokser det av deg».

Ved valget i 2021
har vi hatt to ytterligere år med klimastreiker og ungdomsopprør.
Enda flere velgere vil la klima være den avgjørende saken.
Forhåpentligvis er det internasjonale bildet gunstigere enn i dag,
men det kan også være motsatt. Uansett kommer ikke de store
partiene unna. Klimaspørsmålet vil være styrende for nesten alle
andre politikkområder.