Nyheten: Et Høyre «som ikke er klistret til Frp» kan
være en like aktuell samarbeidspartner for MDG som Arbeiderpartiet, sier
Bastholm til Aftenposten
– med henvisning til Arbeiderpartiets nye ulvepolitikk og partiets nei til
bygging av NorthConnect-kabelen til Skottland. Bastholm sier at det er partiets
organer som i 2021 avgjør om partiet skal peke ut samarbeidspartnere før
valget – og eventuelt i hvilken retning et samarbeid vil gå.  

Min analyse: MDG ser ut til å velge en posisjon som
Norges eneste reelle mellomparti – i den forstand at de kan samarbeide begge
veier i politikken. Bortsett fra MDGs plassering er bildet foran valget neste
år rimelig klart. Venstre og KrF hører sammen med Høyre og kan regne med Frp-støtte.
Sp, Arbeiderpartiet, SV og Rødt vil utgjøre et rødgrønt alternativ, men det er
usikkert hvilke partier som eventuelt vil gå inn i en regjering.

MDG kan havne på vippen og bli partiet som avgjør om Norge
etter valget neste år får Jonas Gahr Støre som statsminister eller om Erna
Solberg kan gå løs på en tredje periode. Klimapolitikkens «Europa-dimensjon»
kan være med å sende MDG i retning høyresiden.

For et miljøparti, som mener at høyre-venstreaksen i
politikken langt på vei er avleggs, er det ganske naturlig å være åpen for et
samarbeid både mot et moderat høyrealternativ og mot en sosialdemokratisk ledet
regjering. I klima- og miljøpolitikken, som naturligvis er det viktigste for
MDG, er det ikke gitt at det er mest å hente til venstre. MDG kan nok finne ut
av det med Ap og med SV, slik byrådssamarbeidet i Oslo viser. Men på riksplan
kommer Senterpartiet inn i bildet og da blir det mer komplisert. Rødt er også
en annen skål i lokalpolitikken enn når spørsmål knyttet til europeisk
samarbeid former mye av den nasjonale politikken.

Hvor er konfliktene? MDG markerer seg hardt i
miljøspørsmål som er knyttet for eksempel til ulvepolitikken. Her er Sp
motpolen. Arbeiderpartiet ser ut til å legge seg nærmere Sp ved å ville endrenaturmangfoldloven. Her er ifølge Bastholm Arbeiderpartiet nå «dårligere på
miljøsiden enn Høyre». Rovdyrpolitikken vil være vanskelig uansett regjering.

Men mer interessant enn ulven er det at Bastholm peker på
NorthConnect-kabelen som en sak der hun mener at Arbeiderpartiet har inntatt et
«feigt» standpunkt. Hun sier det er «urovekkende at Ap ikke er tydelig på at
Norge skal utveksle strøm med Storbritannia, som trenger fornybar energi for å redusere
sin avhengighet av kull, men også av olje og gass».

Kraftkabelen til Skottland er mer enn en strømledning. Den inngår
i en konfliktdimensjon som kommer til å prege norsk klima- og næringspolitikk mer
fremover enn vi har sett på mange år, nemlig synet på norsk deltakelse i europeisk
samarbeid og EØS-avtalens rolle. EUs «grønne giv» kommer til å forme markedene rundt oss. Det grunnleggende spørsmålet er
om man ser på deltakelse i europeisk samarbeid som en trussel eller som en
mulighet.

Hvor Rødt, Senterpartiet, store deler av SV – og minst halve
Frp – står i dette bildet er det ingen tvil om; energisamarbeid og krafthandel
ses som en trussel. Høyre, Venstre, KrF og Arbeiderpartiet vil tradisjonelt stå
på den andre siden – de vil understreke EØS-avtalens fordeler og store betydning
for norsk næringsliv. Arbeiderpartiets signaler knyttet til energisamarbeidet
har de siste månedene vært tvetydige, med Hadia Tajiks Facebook-video som
eksempel på at Klassekampens politiske redaktør Bjørgulv Braanen har rett når han sier at
Sp og Ap har nærmet seg hverandre. Espen Barth Eide har sendt andresignaler
om krafthandel og samarbeid, men det er politisk umulig for Ap å snu
i denne saken nå og raskt gå inn for NorthConnect. Men det mer prinsipielle
synet splitter likevel de rødgrønne – med Rødt og Sp i en kategori, SV og Arbeiderpartiet
i en annen. Formuleringene i denne innstillingen
fra Stortingets miljø- og energikomite viser skillelinjene.

At MDG så tydelig har valgt side når det gjelder
NorthConnect – og bruker en retorikk som understreker at vi har ansvar og
interesse i et energisamarbeid med våre naboland – er et veldig viktig trekk.
Og fordi EUs «grønne giv» vil forme rammebetingelsene for norsk næringsliv og fordi
Norge er så sterkt knyttet til EU i klimapolitikken, så vil saker langs denne «Europa-aksen»
komme på løpende bånd.

Hva skjer fremover?

.