- Vil kvotesystemet bli ledsaget med egne krav til fornybarandel for hvert enkelt land mot 2030 slik tilfellet er mot 2020, eller droppes dette?
EUs klima- og energipolitikk er sammensatt av flere elementer som påvirker hverandre gjensidig – og som i sin tur gir indirekte virkninger i kraft- og gassmarkedene.
- Karbonmarkedet ETS – kvotesystemet er grunnmuren – i politikken.
- Fornybarmål for hvert enkelt land og felles eller nasjonalt bestemte effektiviseringskrav reduserer etterspørselen etter kvoter.
Kvotesystemet (ETS) er bunnplanken i den europeiske klima- og energipolitikken, men økonomisk krise, mye u-landskvoter (CDM) og sterk utbygging av fornybar energi har bragt karbonprisene ned på et nivå på 7-8 euro – et nivå langt lavere enn man så for seg da dette systemet ble designet for noen år tilbake.
Utviklingen i karbonprisen er svært viktig for verdien av norske energiressurser. En så lav karbonpris som vi har nå, er dårlig både for gassen og vannkraften.
Hva slags rolle kvotesystemet tiltenkes frem mot 2030 vil være svært viktig. Hvis hensynet til å sikre verdiene i gass og vannkraft er viktigst, vil Norge være tjent med høy karbonpris – og at færrest mulig andre politiske virkemidler blir tatt i bruk for å nå utslippsmålene. Men skulle karbonprisen bli veldig høy, rammes også gassen. Da vil de fornybare alternativene være uovervinnelige.
For gassinteressene er dette enkelt. Jo større investeringer i fornybar energi, jo flere vindmøller og solceller som bygges, jo mindre etterspørsel blir det igjen å dekke opp for de fossile energibærerne. Forholdet mellom gass og kull er et spørsmål om pris. Her er karbonprisen viktig fordi den utjevner forskjellen i råvarekostnad mellom kull og gass, jo lavere karbonpris, jo bedre for kullet.
Strammere europeiske klimamål er altså en fordel fra et norsk grunnrenteperspektiv, men helst ikke sammen med spesifikke mål om mer fornybar energi. I denne tilnærmingen er det et sammenfall mellom Statoils interesser og den rådende samfunnsøkonomiske tenkemåten. Hensynet til gassinteressene konvergerer med læreboken på Sosialøkonomisk Institutt, Blindern.
Det er derfor all grunn til å tro at Norge, i kulissene, vil forsøke å fremme en slik tilnærming i diplomatiske fremstøt overfor Brussel og de dominerende medlemsland.
På den europeiske lobbyarenaen vil et slikt standpunkt selvsagt vinne støtte hos gassinteressene. Den europeiske gasslobbyen Eurogas ser med bekymring på at gassen tenderer til å bli skviset ut av kraftmarkedet – mellom kull på den ene siden og fornybar energi på den andre. Gassen er tjent med at kraftmarkedene har lavest mulig innslag av politisk initierte støtteordninger som fremmer produksjon av elektrisk energi uten marginalkostnad, altså sol og vind. Væravhengig og variabel kraftproduksjon svekker prisene i markedet og gjør derfor at den fossile energiproduksjonen, særlig gass, blir mindre lønnsom. Årsaken til dette er at stadig større deler av kraftforbruket kan dekkes uten at kull- og gasskraftverkene må kjøre for fullt. Vind- og solenergi er i land som Danmark og Tyskland finansiert gjennom egne (subsidie)ordninger, og derfor ikke avhengig av prisene i kraftmarkedet.
Virkningene av sol- og vindenergi i det tyske kraftmarkedet blir mer og mer merkbar, noe denne analysen fra Fraunhofer viser.
For de norske gassinteressene er det dessuten svært viktig at betalingsviljen for gassen er høy. Hvis ikke svinner raskt grunnrenten, ikke minst fra nye felt som er kostbare å utvikle. Markedsbaserte systemer med høy karbonpris og svært begrenset utbygging av fornybar energi er best egnet til å skape en situasjon der betingelsene for gassen er de optimale.
Det er en slik situasjon Statoil ser ut til å ønske seg.
Også de store tradisjonelle kraftselskapene er tilhengere av at utslippsreduksjonene i størst mulig grad skal gjennomføres ved hjelp av karbonmarkedet og kvoteprisen. Deres organisasjon Eurelectric har flagget støtte til en slik modell. Standpunktet er pakket inn i litt markedsretorikk, men dette handler om de store tradisjonelle kraftselskapenes interesser. Selskap som E.On, Vattenfall og RWE er kullbaserte dinosaurer som rett og slett er truet av store og små nykommere med svært få interesser å forsvare i det «gamle» og fossile energiparadigmet. Derfor er disse selskapene tjent med en politikkdesign som gjør det vanskeligst mulig for nye aktører å komme inn og vokse seg store. De store selskapene har dessuten alt å tape på den sterke desentraliseringstendensen som følger av at folk flest etter hvert kan produsere sin egen strøm ved hjelp av solceller på taket. Fornybarmål og feed-in tariffer hjelper de små og fremmer nye lokalt baserte forretningsmodeller. Dette er truende for de store. Det er innen solenergi at man ser denne tendensen tydeligst – ikke bare i Tyskland, men også i Storbritannia og Danmark.
Også andre teknologier enn solenergi vil virke i retning av desentralisering, for eksempel vil lokalt produsert biomasse i små kraftvarme-anlegg kunne levere strøm når det ikke blåser eller er sol.
Typisk nok har en allianse bestående av «oppstikkere» i de europeiske kraftmarkedene med danske Dong Energy i spissen erklært at de vil ha spesifikke fornybarmål mot 2030. Det fremmer deres interesser, helt enkelt. Kraftselskaper som har vært tidlig ute med å ta posisjoner i ny fornybar energiproduksjon er mindre avhengig av kontantstrømmene som genereres i kraftmarkedene enn deres fossile konkurrenter. Inntektene for eksempel Dong Energy har fra sine offshore vindkraftverk i Danmark eller Storbritannia påvirkes i svært liten grad av kraftprisene. Politisk bestemte ordninger definerer langt på vei inntjeningen. Videreførte fornybarmål mot 2030 og nasjonale ordninger som gir trygg kontantstrøm er politiske rammer som støtter opp om disse selskapenes forretningsmodell.
Den norske energibransjen – Energi Norge – sverger til en markedsbasert tilnærming med minst mulig forstyrrelser når det gjelder prisdannelsen på CO₂ og kraft. Det er også uttrykk for en økonomisk realitet. Mer uregulert fornybar kraft, vind og småkraft, svekker den nordiske kraftprisen. Derfor var kraftsektoren skeptisk til de grønne sertifikatene. Likeledes vil en høy karbonpris løfte kraftprisen fordi marginalkostnaden ved siste produserte kwh som regel har en CO₂-komponent. Økt CO₂-kostnad løfter den norske kraftprisen automatisk – og det blir mer penger på kraftselskapenes bunnlinjer og i offentlige kasser uten at våre politikere må ta byrden ved å øke skatte- og avgiftsnivået. Med utgangspunkt i en slik betraktning, er det også i den norske kraftsektorens interesse at det ikke kommer for mange forstyrrende elementer inn i den store ligningen. Jo mer vekt på markedsløsninger, jo mer grunnrente på den norske vannkraften.
Her møter man imidlertid ganske snart følgende paradoks; jo mer uregulert fornybar energi – sol, vind og småkraft – som bygges ut, jo mindre relevant blir kraftmarkedet som finansieringskilde for nyinvesteringer. Årsaken er enkel. Mye uregulert kraft som produseres uten marginalkostnad betyr at kraftprisene i markedet faller. Dette har man sett veldig tydelig i Tyskland nå i sommer. Derfor må ny kraftproduksjon finansieres på andre måter enn gjennom kraftmarkedet alene. Det betyr ikke nødvendigvis at det trengs subsidier. Men politikken må bygge på den realiteten at utbygging av ny fornybar energi som produserer uten marginalkostnad reduserer prisene i kraftmarkedet fordi den støter ut fossil kraftproduksjon som har kostnader til drivstoff og som må betale for utslipp gjennom kvotemarkedet.
Den britiske energimarkedsreformen er et godt eksempel på at denne logikken får følger gjennom designet av politikken. Britene legger opp til spesialsydde ordninger som skal gjøre det mulig å få lønnsomhet både i offshore vind, i bygging av ny kjernekraft, i kraftproduksjon basert på karbonfangst (CCS) – og også for gasskraftverk som i all hovedsak vil stå stille, men som trengs som reservekapasitet når alle andre kilder er uttømt. Investorene må kjenne seg trygge på at deres investeringer gir avkastning, i et marked der det finnes svært mange ukjente.
Det er altså i ferd med å oppstå et nytt paradigme i de europeiske energimarkedene der det tradisjonelle markedsdesignet ikke lenger duger. Det medfører i sin tur økende usikkerhet. Endringene reflekteres for eksempel at Statnett i vår signaliserte at de har trøbbel med å regne hjem de planlagte kablene til Tyskland og Storbritannia basert på den forretningsmodellen de hittil har lagt til grunn.
Sett fra den fornybare energiens ståsted, er det ingen tvil om at en kombinasjon av karbonmarked og spesifikke krav til fornybarandel og effektiviseringstiltak er en stor fordel. Karbonmarkedet gir ikke den impulsen til teknologiutvikling og utrulling av nye teknologier som man har fått til gjennom fornybarpolitikken og ordningen med feed-in tariffer, særlig i Tyskland. Derfor er den europeiske fornybarlobbyen tydelig i sitt krav mot 2030; både vind- og solfolket ønsker en videreføring av et regime med egne krav til fornybarandel.
Denne holdningen støttes selvfølgelig av de aller fleste miljøorganisasjonene, fordi man ser at den nåværende politikk-miksen har ført til resultater som gjør det mulig å oppnå en langsiktig energiomstilling i tråd med avkarboniseringsbehovet EU har slått fast i sine langsiktige planer.
I tillegg til konfliktlinjene som er skissert her – mellom fossilt og fornybart – og mellom gamle og nye aktører – i markedene, finner man selvsagt også et vell av konfliktdimensjoner av tradisjonell EU-karakter. Kommisjonen ønsker å styrke sin innflytelse over energipolitikken. Samordning og helhet er naturligvis en fordel ut fra mange perspektiver. Fra et kostnadseffektivitetsperspektiv ville det også kunne være et fremskritt hvis rekken av nasjonale støtteordninger ble fusjonert inn i en markedsbasert og felleseuropeisk anordning.
På den annen side er energipolitikk og energisikkerhet et felt som nasjonalstatene nødig gir slipp på – dette er både næringspolitikk og sikkerhetspolitikk i skjønn forening. Samtidig er det uten tvil slik at ulike medlemsland har ulike nasjonale interesser, blant annet knyttet til sammensetningen av egen energimiks og ønske om å fremme egen industri og egne selskapers posisjon.
Det overordnede vil imidlertid være at EU må holde fast ved sin langsiktige avkarboniseringspolitikk mot 2050 og likeledes stå støtt i lederrollen i de globale klimaforhandlingene. Her vil Norges tradisjonelle allierte – Tyskland, Storbritannia, Danmark og Sverige helt sikkert stå på riktig side, mens Polen har plassert seg som bremsekloss. Det kan kanskje være mulig for utenforlandet Norge å spille en konstruktiv rolle i en slik forhandling, og på en eller annen måte bidra til å dytte og/eller betale Polen på plass.
Så kan utenforlandet kanskje bidra med noe fornuftig på den europeiske arena – og samtidig ivareta både nasjonale grunnrentehensyn og en ansvarlig langsiktig klimapolitikk…