Statoil er ikke alene om å ha tapt mye penger på gasskraft. Over hele Europa er det de siste årene stengt ned et stort antall gasskraftverk, og det er skrevet ned verdier for milliarder av euro. Kårstø og Mongstad er «stranded assets» på norsk – eksempler på at verdier går tapt fordi prosjekter stenges ned lenge før den naturlige levetiden på et kraftverk er omme.

Det er selvsagt god grunn til litt skadefryd, slik miljøbevegelsen og miljøpartiene ytret onsdag: Hva var det vi sa?

Det er mange årsaker til at gasskraft har blitt lang mindre lønnsomt enn både investorer og politikere så for seg et drøyt tiår tilbake i tid. Den viktigste er nok å finne i Brussel. En klimapolitikk som satte en høy og stigende pris på CO₂-utslipp ville skyve kull ut av markedet, og fremme gassens posisjon – og etter hvert også gjøre det lønnsomt med CO₂-fangst og –lagring (CCS). Med norske øyne var dette en genial tilnærming, det sosialøkonomisk «riktige» gikk hånd i hånd med gassens interesser. Bare vi fikk en høy pris på CO₂-utslipp, så ville det meste falle på plass.

Men slik gikk det ikke – og det ser ikke ut til å gå slik fremover heller. Samme dag som Statoil kunngjorde nedstengningen på Mongstad behandlet Europaparlamentet designet på kvotemarkedet frem mot 2030. Kvotemarkedet virker i den forstand at det gir utslippsreduksjonene politikerne blir enige om. CO₂-prisen er en funksjon av den politiske ambisjonen. Nå er prisen omkring 5 euro pr tonn CO₂ – det er langt under nivået som trengs for å gi fart i overgangen fra kull til gass i kraftproduksjonen, og selvsagt bare en brøkdel av hva som skal til for å stimulere karbonfangst.

Man skal aldri si aldri, men det er nå veldig lite som tyder på at det er CO₂-prising og kvotemarked som vil drive energiomstillingen i Europa. Det betyr ikke at den stopper opp, men at andre deler av politikken må levere; reguleringer, forbud, subsidier. Kvotemarkedet vil være der som en bunnplanke, men det er ikke CO₂-prisen som gir investeringssignalene markedet trenger.

De langsiktige klimamålene innebærer at gasskraft uten rensing vil mangle «license to operate». Det er marginalt rom for gasskraft uten karbonfangst i karbonbudsjetter som samsvarer med togradersmålet. Scenarier for eksempel fra britenes National Grid viser dette veldig tydelig. Frem til 2030 er det ingen grunn til uro for etterspørselen, men frem mot midten av århundret ser det annerledes ut.