Statoil er ikke alene om å ha tapt mye penger på gasskraft. Over hele Europa er det de siste årene stengt ned et stort antall gasskraftverk, og det er skrevet ned verdier for milliarder av euro. Kårstø og Mongstad er «stranded assets» på norsk – eksempler på at verdier går tapt fordi prosjekter stenges ned lenge før den naturlige levetiden på et kraftverk er omme.

Det er selvsagt god grunn til litt skadefryd, slik miljøbevegelsen og miljøpartiene ytret onsdag: Hva var det vi sa?

Det er mange årsaker til at gasskraft har blitt lang mindre lønnsomt enn både investorer og politikere så for seg et drøyt tiår tilbake i tid. Den viktigste er nok å finne i Brussel. En klimapolitikk som satte en høy og stigende pris på CO₂-utslipp ville skyve kull ut av markedet, og fremme gassens posisjon – og etter hvert også gjøre det lønnsomt med CO₂-fangst og –lagring (CCS). Med norske øyne var dette en genial tilnærming, det sosialøkonomisk «riktige» gikk hånd i hånd med gassens interesser. Bare vi fikk en høy pris på CO₂-utslipp, så ville det meste falle på plass.

Men slik gikk det ikke – og det ser ikke ut til å gå slik fremover heller. Samme dag som Statoil kunngjorde nedstengningen på Mongstad behandlet Europaparlamentet designet på kvotemarkedet frem mot 2030. Kvotemarkedet virker i den forstand at det gir utslippsreduksjonene politikerne blir enige om. CO₂-prisen er en funksjon av den politiske ambisjonen. Nå er prisen omkring 5 euro pr tonn CO₂ – det er langt under nivået som trengs for å gi fart i overgangen fra kull til gass i kraftproduksjonen, og selvsagt bare en brøkdel av hva som skal til for å stimulere karbonfangst.

Man skal aldri si aldri, men det er nå veldig lite som tyder på at det er CO₂-prising og kvotemarked som vil drive energiomstillingen i Europa. Det betyr ikke at den stopper opp, men at andre deler av politikken må levere; reguleringer, forbud, subsidier. Kvotemarkedet vil være der som en bunnplanke, men det er ikke CO₂-prisen som gir investeringssignalene markedet trenger.

De langsiktige klimamålene innebærer at gasskraft uten rensing vil mangle «license to operate». Det er marginalt rom for gasskraft uten karbonfangst i karbonbudsjetter som samsvarer med togradersmålet. Scenarier for eksempel fra britenes National Grid viser dette veldig tydelig. Frem til 2030 er det ingen grunn til uro for etterspørselen, men frem mot midten av århundret ser det annerledes ut.

Den norske politikken til støtte for karbonfangst og –lagring har vært pakket inn i mye idealisme, men den reelle begrunnelsen har vært å verne gassens langsiktige verdi. Ingen kan bruke så mye penger uten at det er en potensiell oppside i sikte. De siste årenes dreining vekk fra gasskraft og over mot industri er saklig sett veldig godt begrunnet; en del industriprosesser er avhengig av karbonfangst for å bli CO₂-fri. Uavhengig av synet på rollen CCS kan ha i kraftproduksjon, er det ingen tvil om at karbonfangst trengs for å bli kvitt utslippene i mange industriprosesser. Men det er ingen grunnrente i sementproduksjon. Derfor forsvinner et tungt argument for å bruke store skattepenger på karbonfangst, nemlig sikringen av gassens verdi i et nullutslippssamfunn.

Broen fra Mongstad og Kårstø til den langsiktige norske petroleumspolitikken ligger i erkjennelsen av at gass ikke kan ha noen langsiktig rolle uten at CO₂-utslippene renses og fjernes. Gasskraft med karbonfangst er i realiteten stein dødt som konsept. Når hverken briter eller nordmenn bruker ressurser på å bringe dette over fra power point-presentasjoner til realisering, er det ingen som vil. Råvarekostnad for gassen, produksjon av strøm i anlegg som fjerner CO₂-utslippene, samt sikker lagring av CO₂-en, ser ut til å koste så mye at ingen orker å ta steg som monner.

Når oljesektoren snakker om klimapolitikk, nevnes alltid karbonfangst og –lagring som et «satsingsområde». Dokumenter fra norske myndigheter har gjennom årene vært et ekko av dette. Karbonfangst har således vært med på å legitimere fortsatt olje- og gassaktivitet. Når karbonfangst på gasskraftverk parkeres, er det heller ingen grunn til å la dette konseptet overleve i politiske dokumenter eller strategioppdateringer.

En annen vei til avkarbonisering av gass går gjennom hydrogenproduksjon, kombinert med CO₂-lagring. Interessen for dette ser ut til å være tiltakende. Om det er realisme i slike planer er uklart, men skal de ha noen mening må begrunnelsen være industriell, ikke et skalkeskjul for å legitimere at store samfunnsressurser brukes på å planlegge for olje- og gassutvinning inn i en fremtid der normen er nullutslipp.

Risikoen som har vist seg på Mongstad og Kårstø er at politisk og teknologisk endring kan rive bena under prosjekter som så flotte ut på tegnebrettet. Klimapolitikk og energiomstilling medfører stor usikkerhet – ikke minst i den fossile enden av landskapet. Langsiktig satsing på olje- og gassaktivitet, som gass fra Barentshavet, representerer derfor stor usikkerhet. Spørsmålet som må høyere på dagsorden er følgende: Hvilken rolle – om noen – kan gass ha i et avkarbonisert Europa, to-tre tiår frem i tid?