Turgåere på vei ned fra Hestmona i Lurøy på Helgelandskysten. Den nye globale naturavtalen legger opp til vern av mer natur, og næringslivet må også bidra. (Foto: Gorm Kallestad / NTB)
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
FNs naturtoppmøte endte med en avtale som vil få betydning for næringsliv over hele verden. Kunming-Montreal-avtalen slår fast at både offentlig og privat virksomhet må endres slik at den kan foregå i tråd med målene i avtalen.
Og blant hovedmålene er 30 prosent vern av naturområdene på land og til vanns innen 2030, samt et mål om å effektivt restaurere 30 prosent av degraderte økosystem.
Selv om dette er globale mål for samlet vern, er det verdt å merke seg at Norge per i dag kun verner 1 prosent av havareal og 17 prosent av landareal. Det er lite for et land som har vært med å lede forhandlingene.
Det er avgjørende at Norge ikke blir hengende etter. Det gjelder også når det kommer til veiledning og målsetting for norsk næringsliv. Norge brukte seks år på å lansere en handlingsplan for naturmangfold etter at Aichi-målene ble satt i 2010. Ingen av målene ble nådd innen 2020, og Norge bør nå la seg inspirere av de konkrete tiltakene som iverksettes i all hast i EU.
Debatten om hvordan mer vern og bærekraftig bruk av natur skal gjennomføres i praksis, vil fremover bare vokse. Vil vi få krav om arealnøytralitet? Hvilke nye områder blir vernet? Er en naturavgift et godt eller dårlig verktøy? Det er mye som er i spill.
Stortinget har tidligere fattet vedtak om at regjeringen må komme med en oppfølging for Norge når den nye naturavtalen er på plass. Det blir spennende å se hvordan krav til næringslivet blir endelig utformet, men noen krav til tiltak og rapportering er på vei uansett, takket være EU, som viser vei med taksonomien og bærekraftsrapporteringsdirektivet.
Næringsminister Jan Christian Vestre har også allerede varslet helt nye forventninger til naturtiltak og naturrapportering for statlig eide selskaper, i forbindelse med den ferske eierskapsmeldingen. Der står det at naturrisiko må integreres i de statlig eide selskapenes strategier. Selskapene må også «sette mål og iverksette tiltak for å redusere egen negativ påvirkning og øke positiv påvirkning på naturmangfold og økosystemer, og rapportere om måloppnåelse».
Under naturtoppmøtet uttalte klima- og miljøminister Espen Barth Eide at konservering av naturmangfold er like viktig som reduksjon av klimagasser. Naturavtalen, som Barth Eide bidro aktivt til å dra i land, retter seg mot naturpositivitet – altså løsninger som bidrar til at det blir mer natur enn før.
Det står med andre ord ikke på de politiske ambisjonene, men hvordan skal næringslivet og finansaktørene klare å håndtere disse nye forventningene og kravene?
Flere prosesser er i gang for å bygge den kunnskapen og standardene bedriftene trenger.
Kunming-Montreal-avtalen omtales som det neste store etter Paris-avtalen. Endelig har verdens land klart å bli enige om konkrete globale mål for ivaretakelse av natur. Samtidig er det stor distanse mellom politikeres uttalelser om høy hastegrad og mangelen på ferdigstilte rammeverk som kan omstille ord til handling.
I næringslivet selv henvises det stadig til TNFD som et konkret verktøy, men i påvente av denne trenger aktørene støtte og veiledning for å kunne gjennomføre de tiltakene som posisjonerer dem mot lovverkene de faktisk må følge. Det er dermed et paradoks at proaktive selskap som ønsker å ligge i forkant med kartlegging av egen naturpåvirkning, står med begrenset reell mulighet for gjennomføring. Det siste vi ønsker, er at ivrige aktører opplever forvirring og motløshet, det ville vært uheldig ettersom vi ikke har tid til å somle.
Så er det heldigvis også en rekke muligheter.Den største og viktigste av dem alle er at vi kan beholde et levelig klima og den naturen som vi er avhengig av. Men det finnes også forretningsmessige muligheter, og her baner finansbransjen vei. For ingen skjønner risiko bedre enn finansbransjen. De leter etter selskaper som kan dokumentere ambisiøse mål og tiltakfor både klima ognatur.
Det må også understrekes at kartlegging av naturrisiko også kan gagne bedrifter gjennom å redegjøre for hvilke økosystemtjenester de selv er avhengige av, og dermed sårbare overfor, i egen drift eller verdikjede. Proaktive selskap ser på robuste løsninger eller kortreiste alternativer i et stadig mer usikkert globalt bilde.
Selskapene som er tidlig ute, kan dermed lettere innhente kapital og ta en ledende posisjon. Nå er det opp til hver enkelt bedrift å forholde seg mer aktivt til naturen.
