Den nye rapporten fra FNs klimapanel stiller krav til oss alle. Norge kan spille en større rolle. Statsbudsjettet bør være trinn én i omfattende taktskifte.
Massiv utbygging av fornybar energi er helt nødvendig om klimamålene skal nås. Bildet er fra et anlegg i Chile, eid av italienske Enel. (Foto: Enel)
Debatt
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
Dessverre er sjansene små for at målet om å begrense den globale oppvarmingen til halvannen grad kan nås. Men jo raskere utslippene kuttes, jo større er sjansene for å begrense klimaendringene.
Når vi diskuterer klimapolitikk i Norge, må vi både ha blikk for hva som kutter norske utslipp, og hva som kan bidra til noe større og mer i verden rundt oss.
FNs klimapanel beskriver verdenssamfunnets felles kunnskapsgrunnlag. Trusselbildet er tydeligere enn noen gang før. Erkjennelsen hos ansvarlige politikere og næringslivsledere over hele verden må nå være at det er nødvendig å akselerere og skalere tiltak som kan bringe utslippene ned. Ikke bare litt, skal vi følge Klimapanelets 1,5-gradersbane. I 2030 må utslippsnivået være 45 prosent lavere enn i 2010. I 2050 må utslippene være i null.
For oss i Norge blir det riktig å spørre: Hvordan kan vi gjøre mer enn vi allerede gjør? Og i det korte bildet nå i høst; hvordan kan statsbudsjettet innrettes slik at vi bidrar til at omstillingen går fortere, både hjemme og ute?
Når det gjelder typen tiltak som foreskrives, er det ikke noe nytt i rapporten fra Klimapanelet. Det nye er at det på mange områder fastslås hva som er konsekvensen av mangel på handling, og at det er store forskjeller på en verden som varmes 1,5°C mot en verden som varmes 2°C eller mer.
For ordens skyld bør vi kanskje også minne om at vi – uten kraftig skjerping av omstillingshastigheten – styrer mot 3 graders oppvarming.
Hva som må gjøres, fremkommer tydelig i rapporten fra Klimapanelet.
Energisystemene må omstilles
Energitjenester må leveres uten at de gir utslipp. Vi må altså skalere overgangen til nullutslipp i kraftproduksjon og raskt oppnå store utslippsreduksjoner i transport og industri.
Norske selskaper som Statkraft, Equinor og Scatec har operasjoner som innebærer utbygging av fornybar energi i ulike deler av verden. Politikken må bidra til at disse selskapene forserer og styrker sine investeringsplaner – både ved å stille krav og forventninger, og ved å bidra til at kapital stilles til rådighet. Rask avkarbonisering av verden over er avgjørende for å kutte utslipp. Equinors strategi er et eget kapittel. Selskapet bør legge større deler av sine investeringer over i den fornybare skålen mye raskere enn det har lagt opp til i dag.
Det er et positivt signal fra regjeringen at bevilgningene til fornybar energi i u-land økes, men det må gjøres mye mer.
Politikerne kan ikke lenger la være å snakke om Oljefondets rolle i omstillingen. Behovet for kapital vil være sterkt til stede når det skal bygges mer fornybar energi mye raskere enn tidligere forutsett. Stortinget må derfor se på Oljefondets investeringer med nye øyne. Det er uansvarlig ikke å la verdens største statlige investeringsfond bidra til et akselerert og skalert grønt skifte.
Når det gjelder investeringer som kan skalere overgangen mot nullutslipp i kraftproduksjon, er det tiltak utenfor Norges grenser som monner mest. På andre områder er det tiltak i Norge som er viktigst; innen omstilling i transport og industri gir det mening å gå foran. Her er det egentlig bred enighet i norsk politikk, utfordringen er å utvikle og vise frem at nullutslippsløsninger fungerer fint. Da kan norske erfaringer nyttiggjøres i andre land.
En omfattende elektrifisering av transportsektoren fremstår som det viktigste. Her bør det være godt med penger til rådighet når Enova har tre milliarder kroner å bevilge.
Olje og gass
Rapporten fra FNs klimapanel viser at det er nødvendig å oppnå netto nullutslipp i 2050 for å begrense oppvarmingen til 1,5°C. Det betyr at det vil være minkende og etter hvert svært lite rom for både kull, olje og gass – hvis klimamålene skal nås.
Den norske oljepolitikken er nødt til å ta dette innover seg. Alvoret i klimatrusselen har ikke seget ordentlig inn i den norske oljesektoren. Det jaktes iherdig på begrunnelser for å kunne fortsette som før.
Spørsmålet er hvordan vi i de nærmeste tiårene skal håndtere oljesektoren i sammenheng med klimapolitikken. Oppunder jul leverer Martin Skanckes klimarisikoutvalg sin innstilling. I budsjettdokumentene er dette arbeidet så vidt nevnt fra Klima- og miljødepartementets side, men ikke i Nasjonalbudsjettet. Innstillingen fra Skanckes utvalg vil neppe inneholde konkrete forslag til politikkendringer, men trolig gi grunnlag for mer debatt om hva som er en fornuftig petroleumspolitikk i klimaendringenes tid. Høsting, ikke vekst, må være stikkordet. Statens samlede eksponering mot olje og gass bør reduseres.
En forsterket diskusjon om rammebetingelsene er nødt til å komme. De må tilpasses alvoret som ligger i beskjeden fra FNs klimapanel. Å satse stort på olje- og gassutvinning i Barentshavet med inntektsside bortenfor 2030 fremstår ikke som særlig godt sammenfallende med klimamålene.
Matsystemet må omstilles
Ved siden av omlegging av energisystemene, er omlegging av matsystemet og øvrig forvaltning av landarealer og bruk av biomasse helt avgjørende. Et landbruk og skogbruk som tar opp mest mulig CO₂ er nødvendig for å begrense klimaendringene så mye vi kan.
På den ene siden har Norge i mange år gjort stor innsats for å bevare verdens regnskoger gjennom store bevilgninger.
På den andre siden fører Norge en biodrivstoffpolitikk som sterkt stimulerer til bruk av palmeolje.
Å endre biodrivstoffpolitikken slik at vi ikke etterspør varer vi vet vi må bruke mindre av, bør være en innlysende oppgave å løse i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet.
Et tilgrensende område er avhengigheten av soya både innen norsk landbruk og fiskeoppdrett. Det går ikke an å kutte soyaimporten til null fra den ene dagen til den andre, men det bør iverksettes politiske tiltak som målrettet angriper soyaforbruket i begge sektorer.
Klimaavtrykket matsystemet setter kan bare dempes vesentlig dersom det skjer endringer i kostholdet. Redusert kjøttkonsum er nøkkelen.
Det er trolig lite hensiktsmessig å innføre en «kjøttskatt» uten grundige overveielser, men politikerne kan gi signaler i forbindelse med budsjettbehandlingen om at det er et mål å kutte kjøttforbruket.
Forvaltningen av de norske landarealene må innrettes slik at de tar opp og lagrer mest mulig CO₂.
Lagring av CO₂ – negative utslipp
Rapporten fra FNs klimapanel viser at det nærmest uansett utslippsbane vil være behov for betydelig opptak og lagring av CO₂ for å stabilisere oppvarmingen på 1,5°C. Dess raskere utslippskuttene skjer, dess mindre blir behovet for lagring. Men uansett vil behovet for CO₂-lagring være stort. I noen av scenarioene er volumet så enormt at man virkelig kan undres over realismen.
Negative utslipp kan teknisk sett oppnås på flere måter, men hvordan dette kan skje i praksis er usikkert. En sikker og prøvet teknologi, er lagring av CO₂ på havets bunn i Nordsjøen.
Den norske innsatsen for karbonfangst og -lagring må ses i dette perspektivet. Det er all grunn til å presse på for raskest mulig gjennomføring av prosjektene som er på tegnebrettet hos Equinor, Norcem og på Klemetsrud-anlegget. Det er ikke i forbindelse med 2019-budsjettet denne kampen står, men det bør gjøres sterke «frampek», slik at det blir nær umulig å finne en bakvei for å skrinlegge prosjektene.
Her har Stortinget mulighet gjennom budsjettbehandlingen til å sette krav til regjeringen. Det må finnes penger til disse prosjektene. Argumentasjonen er enkel. Norge har tjent store penger på å selge fossil energi. Å bruke noen milliarder ekstra på å bøte på problemet bør være et soleklart ansvar. Det betyr ikke at selskapene involvert skal kunne lempe alle regninger over til staten, men man må finne løsninger som sikrer at CO₂-lageret blir bygd og fangstprosjektene kommer i gang. En rekke industriprosesser er avhengig av å oppnå nullutslipp hvis vi skal klare klimamålene.
Rettferdig omstilling
Endringene som er nødvendig for å begrense oppvarmingen til 1,5°C gir store muligheter til investeringer og vekst, men omstilling betyr også at noen vil tape. Dette må det politiske systemet håndtere; alle slags fordelingshensyn må ivaretas på en god måte når politikken legges om. Hvis ikke, så stopper det hele opp. Det har vi på ingen måte tid til.
