Nådeløs tidsskvis

Kullkraftverket Belchatow i Polen er Europas største. Foto tatt av Greenpeace Polska under en aksjon i forkant av klimaforhandlingene i Katowice.
Ambisjonsnivået
for å kutte globale klimagassutslipp må økes dramatisk for å nå
globale klimamål. Det er en innebygd mekanisme for dette i
Paris-avtalen.
En var allerede klar over i Paris 2015 at de frivillige
forpliktelsene (NDC) landene der la på bordet, ville gi en
oppvarming på over tre grader.
Det
ble derfor lagt inn i avtalen at ambisjonene må økes i framtida.
Dette skal skje hvert femte
år – første gang i 2020. Det er derfor viktig at slutterklæringen
fra Katowice gir en mest mulig konkret henstilling til landene om å
øke ambisjonene for utslippskutt gjennom grundige prosesser i 2019
for presentasjon på COP26 i 2020.
Den nye
rapporten til FNs klimapanel om den betydelige forskjellen på 1,5 og to grader oppvarming bør sette støkken i
noen hver, og være en skikkelig vekker for å få fart i
ambisjonsnivået på møtet. Rapporten kom i riktig tid og vil spille
en sentral og positiv rolle i forhandlingene.
Det
er fortsatt mulig å begrense oppvarmingen til 1,5°C,
men tidsskvisen er nådeløs. Globale utslipp må ned med 50 prosent
innen 2030. Ifølge FNs miljøprogram må landene de neste 11 årene
øke kuttene fem ganger så mye som de la på bordet i Paris for å
møte 1,5C°-målet.
Status per i dag er til å fortvile over. De fleste landene ser ikke
engang ut til å klare å oppfylle det de lovet i Paris.
Men
alt som går i riktig retning,
er viktig. Ledet av Marshalløyene har mer enn 30 land, inklusive
Norge,
støttet en erklæring
for økt ambisjonsnivå. I tillegg vil flere land som allerede er
klare til å øke ambisjonsnivået for utslippsreduksjoner i 2020
annonsere dette på møtet i Katowice.
De
neste to ukene vil vise hva møtet i Katowice vil få til når det
gjelder økt ambisjonsnivå. Den positive nyheten er at EU har
annonsert at unionen
som den første større økonomien tar sikte på å være klimanøytral i 2050. Frankrike og Kina var
enige på G20-møtet
fredag om å gi «høyeste politiske
forpliktelse» for gjennomføring av Paris-avtalen.
Men målene for 2030 fra EU er ikke i tråd med det som kreves for å
begrense oppvarmingen til 1,5C°,
og Kina er ifølge ny rapport på en utslippsbane som vil gi 5 grader
temperaturøkning.
Den
brutale virkeligheten er at kløften til det som er nødvendig for å
bevare kloden for barnebarna våre,
fortsetter å øke. Men håpet om at verden vil ta til fornuft og gå
til krig mot utslippene,
må ikke gis opp. Paris-avtalen
representerer i så fall en mekanisme som kan gjøre dette effektivt
å organisere. Å tilrettelegge for dette gjør forhandlingene i
Katowice viktige
selv om de
konkrete
resultatene som snur utviklingen nok vil utebli.

