LO-økonomenesom før helgen var ute med sitt syn på klimapolitikken reflekterer den tradisjonelle oppfatningen de aller fleste samfunnsøkonomer representerer. Når norsk klimapolitikk nå videreutvikles, er det et avgjørende spørsmål om Jens Stoltenberg og Sigbjørn Johnsen vil lede politikken på en litt annen kurs enn autopiloten hos Finansdepartements embetsverkets indikerer.

Den viktigste striden foran klimameldingen koker ned til dette: Skal Norge bruke statlige penger på tiltak som reduserer utslippene i sektorene som er omfattet av kvotehandel, altså i industrien og i petroleumsvirksomheten?

Samfunnsøkonomenes doktrine sier at det er galt. Deres tilnærming er at det er CO₂-prisen, og bare CO₂-prisen, som skal være virkemiddelet som avgjør hvor utslippsreduksjonene tas. Innenfor kvotesystemet er utslippstaket satt. Kutt et sted vil derfor gi rom for utslippsvekst et annet sted. Derfor gir det, ifølge samfunnsøkonomene, ingen mening å bruke penger på å gjennomføre tiltak som har en høyere kostnad enn CO₂-prisen. Øvrige tiltak, subsidier eller andre inngrep i markedet, fører ikke til lavere utslipp – effekten er bare at samfunnets samlede kostnader blir unødvendig høy.

Denne logikken er muligens godt fundert i økonomisk teori, men har liten støtte i europeisk politisk praksis. Mange av Norges naboland bruker store ressurser på tiltak som reduserer utslippene i kvotesektoren. Tyskland, Danmark og Storbritannia er de fremste eksemplene. Den massive utbyggingen av fornybar energi i disse landene er støttet gjennom ulike subsidieordninger som forbrukerne finansierer.

Det er en politisk realitet at det teknologiske skiftet i retning lavutslippssamfunnet ikke drives av CO₂-prisen, men av andre politiske virkemidler. Karbonprising hjelper, men det er fornybarkrav og ulike former for politisk støtte som får skiftet til å skje. Skulle karbonmarkedet løst dette alene, måtte vi hatt en CO₂-pris på minst 30-40 Euro. Der er vi ikke. Og hadde vi vært der, ville det gitt betydelige bivirkninger for europeisk næringsliv gitt at amerikanske og asiatiske konkurrenter ikke betaler for sine utslipp. En global karbonpris er langt unna.

Europas subsidier til utbygging av fornybar energi betyr at CO₂-prisen blir lavere enn den ellers ville vært og derfor også til reduserte utslippskostnader også for norske virksomheter. Tysk og britisk fornybarutbygging gjør det billigere å slippe ut CO₂ – for eksempel fra ineffektive gassturbiner på norske oljeinstallasjoner.

Så vil samfunnsøkonomene antakelig mene at dette ikke er Norges problem. At tyskere og briter ikke har forstått at man bør la CO₂-prisen være den eneste driveren i klimapolitikken og strør på med subsidier av alle slag, er deres valg. At andre ikke skjønner hva som er kostnadseffektiv klimapolitikk, kan ikke bety at Norge skal ta en ekstra regning.