WWF lanserte tirsdag en rapport som peker på sammenhengen mellom natur og klima, og som viser en dramatisk reduksjon i dyrelivet på jorden. På den ene siden betyr rovdrift på naturen at klimaendringene forsterkes. På den andre siden betyr klimaendringene at klodens kapasitet til å «levere» det vi mennesker trenger blir svekket. Vi er alle i alvorlig trøbbel. Og det blir verre for fremtidige generasjoner.

Hva gjør vi? Det er lett å bli motløs når så mange ting peker feil vei. Den nyligste nedturen er valget av Jair Bolsonaro som ny president i Brasil, han har blant annet lovet å gjøre det lettere for agroindustrien i landet. Den har vokst voldsomt de siste tiårene, på bekostning av regnskog og annen uberørt natur.

Nå må denne bloggen for all del ikke leses som noe angrep på storskala moderne landbruk og utstrakt handel med landbruksprodukter. Vi er helt avhengig av begge deler, både i Norge og enda mer i land der befolkningen vil sulte om handelen rammes. Egypt er verdens største kornimportør.

Men vi kommer ikke bort fra at avtrykket vi setter, gjennom arealbruk i andre deler av verden, må inn i de politiske regnestykkene og debatten om hvordan vi ordner oss her hjemme. Det norske landbruket, og i enda større grad den norske laksenæringen, er sterkt avhengig av soyaimport.

I debatten om mat og klima er det mye snakk om metanutslippene fra drøvtyggere, som storfe og sau. Klimaavtrykket fra rødt kjøtt er høyere enn for eksempel fra kylling og laks. Men i tillegg til å sette lys på CO₂-avtrykket fra maten vi spiser, må vi begynne å stille spørsmål ved arealene som brukes. Kanskje kylling- og svinefiletene burde vært merket på en måte der det fremgår hvor store arealer, i Brasil og ellers, som er nødvendig for å produsere hver kilo ferdig vare.

Poenget er følgende: Vi fremmer og driver etterspørsel etter produkter vi må bruke mindre av hvis vi skal overlate kloden i noenlunde brukbar stand til våre etterkommere. Dagens orden er ikke bærekraftig. Det hjelper selvsagt at dyrkingsmetodene bedres, og at produksjon sertifiseres. Men det fundamentale er likevel at vi forsterker etterspørsel som burde gått ned.

Et enda mer opplagt tilfelle enn soyaimporten er naturligvis palmeoljen vi bruker til biodiesel. Vi har et laget et incentivsystem som fremmer bruk av palmeolje til drivstoff, mens vi med samme begrunnelse som jeg viser til over har sluttet å bruke palmeolje i sjokoladepålegg. Stortinget må få slutt på palmeoljesubsidiene nå i høst.

Det har selvfølgelig begrenset betydning hva man gjør i et lite land. Kina har halvparten av verdens griser og importerer omkring halvparten av all soya som er tilgjengelig på verdensmarkedet. Som på energiområdet er vi altså avhengig av at kineserne legger om sin politikk. Men vi kan ikke sette oss ned vi heller.

En side ved denne saken er ansvaret for å fø egen befolkning basert på ressursene vi selv har til rådighet. En annen er risikoen det representerer, både for norske næringers utvikling, og i siste instans matvaresikkerheten, å være totalt avhengig av råvareimport i det omfanget vi nå er.

Når myndighetene nå er i drøftinger med landbruksnæringen om hvordan landbruket skal bidra til norske klimakutt, så må alle parter akseptere at vi er nødt til å gjøre noe med etterspørselssiden. Det kommer til å være vanskelig. Men det er helt nødvendig å adressere kjøttforbruket, både på grunn av areal- og klimaavtrykket. Kan hende er full moms på kjøttvarer en vei å gå, fulgt av kampanjer der involverte næringer og myndighetene går sammen. Vi trenger ikke å bli veganere, men volumet på det norske kjøttkonsumet må ned.