Kva skjer med eigaranes verdiar i møte med ein raskare energiomstilling og strammare klimapolitikk?

Spørsmålet burde engasjert oljestatar like mykje som oljeselskap, men i norsk politikk er klimarisiko eit ignorert tema. Mens investorar verda over blir stadig meir opptekne av å redusere fossil eksponering, går den norske regjeringa motsett veg. Det er i dag få politikkområde som kan skilte til eit like høgt tempo som petroleumspolitikken. På få år har regjeringa sparka i gang både 23. og 24. konsesjonsrunde. I tillegg har dei gitt rekordstore tildelingar i såkalla «modne område» (det som på stammespråket heiter TFO).

Mesteparten av dei nyutlyste områda er lokalisert i Barentshavet. Det er her Oljedirektoratet trur dei største uoppdaga ressursane ligg. Men Barentshavet er alt anna enn «plug and play», sjølv om ein skulle finne olje og gass. Det er store avstandar og lite utbygd infrastruktur. I tillegg er det lang ledetid her som elles på sokkelen: det kan fort gå 10-15 år frå funn til produksjon. Regjeringa lovar arbeidsplassar og milliardar til velferd som følge av den offensive tildelingspolitikken, men sanninga er at vi langt ifrå har nokon garanti for lønsemd i Barentshavet. Det er vi skattebetalarar – ikkje oljeselskapa – som risikerer dei største tapa.

Staten er langt meir enn ein arealforvaltar på sokkelen. Gjennom petroleumsskatteregimet er staten også indirekte investor i alle utbyggingar. Systemet går ut på at selskapa kan skrive av 78 prosent av utgiftene på skatten dei betalar. Legg ein til alle frådraga dei har rett på er prosentsatsen langt høgare. Jo større utgifter Statoil pådreg seg i Barentshavet, jo lågare skatteinntekter får staten frå selskapets lønsame verksemd. For selskap som ikkje er i skatteposisjon sørger den såkalla leiterefusjonsordninga for at 78 prosent av utgiftene blir utbetalt kontant frå staten. I perioden 2005-2015 utbetalte staten over 90 milliardar kroner i statsstøtte til selskap som ikkje var i skatteposisjon, mange av dei har heller aldri betalt ei krone i skatt til fellesskapet.

Staten investerer også direkte i felt, funn, leiteareal og infrastruktur. Dette vert kalla statens direkte økonomiske engasjement, forkorta SDØE. SDØE-porteføljen vert forvalta av Petoro. Ved utgangen av 2016 hadde Petoro eigendelar i 180 utvinningsløyve på sokkelen, opp frå 80 i 2001. I 23. konsesjonsrunde blei Petoro tildelt eigendelar i fem av i alt ti utvinningsløyve i Barentshavet. Rystad Energy verdsette SDØE-porteføljen til 810 milliardar norske kroner i 2016 – ned frå 1234 milliardar kroner to år tidlegare.

Så har vi statens fossile eigarskap – i Statoil, Petoro, Gassco, Petero Iceland, Norpipe Oil, Norsea Gas AS og Aker Kværner Holding AS. Viktigast er aksjeposten på 67 prosent i Statoil – den aller største operatøren på norsk sokkel. Selskapet har ein marknadsverdi på over 450 milliardar kroner. Det svarar til over 20 prosent av heile Oslo Børs. Sjølv om Statoil har ein framoverbøygd klimakommunikasjon, er det fossil energi som dominerer selskapets langsiktige investeringsstrategi. I 2030 skal 80-85 prosent av Statoils samla investeringsbudsjett gå til olje og gass.

På lista over statens fossile eksponering høyrer også Statens pensjonsfond utland («Oljefondet») til. Ved utgangen av 2016 hadde fondet over 300 milliardar norske kroner plassert i olje og gass – deriblant fleire av dei internasjonale selskapa som i det siste har blitt tildelt utvinningsløyve i Barentshavet. Veslebroren til Oljefondet – Folketrygdfondet – er også investor i det fossile. Ved årsskiftet hadde Folketrygdfondet meir enn 14 prosent av fondets samla aksjekapital plassert i Statoil (18,7 milliardar kroner).

Statens klimarisiko er summen av alt dette: eit petroleumsskattesystem som fjernar det meste av oljeselskapas risiko ved nye investeringar, statens direkte økonomiske engasjement, eit omfattande eigarskap i Statoil og Statens pensjonsfonds investeringar i fossil energi.

Det stadig fleire investorar har forstått er at verdifallet i olje og gass vil skje lenge før næringa vert avvikla. Dette kom tydeleg til uttrykk på årets generalforsamling i ExxonMobil – verdas største børsnoterte oljeselskap.

For aller første gang trossa eit fleirtal av aksjonærane Exxon-leiingas innstilling, og røysta for eit forslag som krev årleg rapportering på selskapets verdiutvikling i lys av klima og energiomstilling. I mange andre selskap har liknande forslag fått gjennomslag. Aksjonærane vil vite kor godt førebudd selskapa er på ei utvikling der den fossile energien fell i verdi. Ein slik rapportering trengs også for staten Noreg.