Fredag har regjeringen kalt inn til "Nasjonalt Europaforum" for å drøfte klima- og energipolitikk. EUs veivalg mot 2030 er viktig. Det pågår en dragkamp mellom ulike land og næringsinteresser som ganske sikkert vil tilta i styrke i månedene fremover. EU-kommisjonen skal sende ut sitt forslag i januar. EU-toppmøtet våren 2015 er trolig arenaen der de viktigste beslutningene vil bli tatt.

Norge kan spille en rolle. Heller enn å være opptatt av å fremme forslag som tilsynelatende sikrer norske interesser på kort sikt, bør Erna Solberg og Vidar Helgesen stille spørsmål om hvor langt Norge og Nordsjø-Europa må være kommet på veien mot avkarbonisering i 2030. Svaret gir seg raskt. Om snaue to tiår bør landene rundt Nordsjø-bassenget ha en tilnærmet karbonfri kraftforsyning. Å rydde vekk utslippene i kraftsektoren raskest mulig er helt avgjørende for å få til utslippsreduksjonene som gjør at vi ved midten av århundret har kuttet klimautslippene ned til et nivå som kloden tåler.

I Norden er man egentlig kommet ganske langt. Når kullkraften gradvis stenges ned i Danmark og Finland, har de nordiske landene en enestående posisjon i verden – CO₂-avtrykket fra kraftsektoren i de nordiske landene er mye lavere enn i andre regioner. Den politiske visjonen Erna Solberg og Vidar Helgesen bør gripe er denne: Hvordan kan nordvest-Europa eller Nordsjø-Europa bli den første store regionen i verden der elektrisitetsproduksjonen er tilnærmet karbonfri? Hvordan kan politikken på europeisk nivå best fremme en slik utvikling, og hvordan kan nabolandene rundt Nordsjøen hjelpe hverandre med å komme dit? Hvordan kan i første omgang Tyskland, Nederland og Storbritannia, sammen med de nordiske landene, knyttes opp til et slikt felles politisk mål?

Å avkarbonisere kraftsektoren over en periode på et par tiår, er fullt mulig. I praksis betyr det at kraftsystemet blir basert på fornybar energi, trolig med noen innslag av kjernekraft og kanskje karbonfangst. Gass spiller fortsatt en rolle, som back-up når karbonfri kraft ikke dekker markedets behov.

Norge har fire store ressurser å by på. Vi har gass, vi har fornybar energi, vi har en kompetent leverandørindustri – og vi har kapital. Norge har også en sterk egeninteresse i at Europa lykkes med klimaomstillingen. Det handler simpelthen om at de europeiske landene må ta en ledende rolle globalt. De må vise at det går an å kombinere lavutslipp med velferd og velstand. De må ta en ledende rolle av hensyn til klimaet, men også av hensyn til egen økonomi. Det 21. århundres tapernasjoner vil være landene som ikke tidsnok omstiller seg i klimariktig retning. Som en stor fossilnasjon står Norge i fare for å havne i tapernes rekker hvis vi ikke knytter oss opp til land som tar ledelse i omstillingen.