To graders global oppvarming er terskelen mellom farlige og ekstremt farlige klimaendringer for natur og mennesker. Det er svært, svært krevende for verdens land til sammen å klare togradersmålet. For at dette allikevel skal være mulig, må rike land som Norge kutte utslipp raskere enn det togradersmålet krever for det globale gjennomsnittet av verdens land.

Vår rikdom, våre høye historiske utslipp og vår fortsatte inntjening på olje og gass, tilsier at Norges andel av togradersmålet er at vi kutter utslippene våre i tråd med FNs klimapanels (IPCC) bane for 1,5-gradersmålet.

Utslipp i Hurdalsplattformen

I Hurdalsplattformen har regjeringen lovet: “Innen 2030 skal 55 prosent av de norske klimagassutslippene kuttes, målt mot 1990”. Dette ligner på Norges andel av 1,5-gradersmålet. I 1,5–graders–rapporten som kom ut i 2018 sa IPCC at verdens utslipp må kuttes med 40–60 prosent innen 2030.

55 prosent lavere utslipp betyr at Norge i 2030 ikke kan slippe ut mer enn 23 millioner tonn CO₂-ekvivalenter.

• Les også: Slik kan Norge nå 2030-målet

Men utslippskuttene vi må få til det neste tiåret, dreier seg om mer enn utslippsnivået i 2030. Hvordan kuttene fordeles på hvert år – utslippsbanen – har også stor betydning. Forskjellen kan bli på mange titalls millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Jeg kommer tilbake til tallene for Norge nedenfor.

Utslippsbanens betydning

Når IPCC tallfester et mål for utslippskutt i 2030, så har de også en bane for utslippsutviklingen.

Figuren nedenfor er fra 1,5-gradersrapporten, og viser den banen for utslipp som hele verden må følge for at temperaturen skal kunne flate ut på 1,5 graders global oppvarming. De grønne linjene er forskjellige slike utslippsbaner/modeller som fører til at den globale oppvarmingen bremser opp på 1,5 grader. (Selv med disse grønne banene må verdens land hente 4 til 6 milliarder tonn CO₂ ut fra atmosfæren pr år etter 2060, for å unngå videre oppvarming.)

Hoved-diagrammet er for CO₂-utslipp. De små diagrammene på høyre side viser nødvendige baner for kutt i metan, black carbon og lystgass, som også må gjøres for å nå 1,5-gradersmålet.

Som vi ser forventet IPCC at verdens samlede utslipp av CO₂ ville være på litt over 40 gigatonn (Gt – milliarder tonn) i 2020. De grønne banene går så jevnt nedover til et samlet globalt utslipp på om lag 18 gigatonn – som er 55 prosent lavere utslipp i 2030 enn i 2020.

IPCCs diagram har også med en grå kurve, og det er banen som viser hva som blir konsekvensen av å bare kutte litt fra nå til 2030. Da må det kuttes enda mer for hvert år etter 2030, men allikevel har man i årene fra 2020 til 2050 sluppet ut mye mer klimagasser enn med de grønne banene. Derfor må verdenssamfunnet hente mellom 13 og 20 Gt CO₂ ut fra atmosfæren hvert eneste år etter 2060 for å holde den globale temperaturen på 1,5 grader.

Altså: Ved å ha puslete klimakutt fram til 2030 så gir verdens mennesker seg selv en ekstremt kostbar redningsoperasjon med å hente 3–4 ganger så mye CO₂ ut fra atmosfæren etter år 2060, enn om vi kutter jevnt fra nå lik de grønne banene.

To norske utslippsbaner gir stor forskjell i samlede utslipp

Nasjonalbudsjettet for 2022 laget av Solberg-regjeringen inneholder en framskriving av norske utslipp på bakgrunn av det som var vedtatt politikk i oktober i år. Denne framskrivingen gir et kutt på 8 millioner tonn i 2030 i forhold til 2020, og det blir et kutt på 0,8 millioner tonn pr år.

Ap-Sp-regjeringen har ennå ikke gjort noen konkretisering av om, når og hvor mye deres klimapolitikk vil gi av effekt på norske utslipp, i forhold til Solberg-regjeringens planer.

Hvis Norge skal følge den grønne 1,5-gradersbanen fra IPCC, så betyr det vi må kutte 3,5 millioner tonn hvert eneste år fra og med 2022. I figuren nedenfor viser jeg dette med grønn linje. Det samlede kuttet i perioden blir da 126 millioner tonn i forhold til 2021-utslippet, som jeg estimerer til å bli på 50,5 millioner tonn. (Cicero Senter for klimaforskning forventer at de globale utslippene vil bli 4,9 prosent høyere enn i 2020. Jeg legger til det halve for Norge, det vil si en økning på 2,45 prosent i 2021 i forhold til 2020).

Hvordan man kutter, er helt avgjørende for hvor stort utslippskuttet blir. Kutter man jevnt hvert år, blir det samlede kuttet mye høyere enn om man gjør hele kuttet det siste året før et mål skal være nådd.

Hvis vi legger inn Nasjonalbudsjettets framskrivning (tabell 3.14) på 0,8 millioner tonn utslippskutt pr år til og med 2028, og så resten av de 55 prosent kutt i 2029, da får vi den røde linjen. Den røde linjen gir et samlet kutt på 50 millioner tonn. Hvis Norge gjør sin andel av 1,5-gradersmålet – på ekte, da kutter vi som sagt 3,5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter hvert eneste år (grønn linje). Det vil gi 126 millioner tonn mindre CO₂ til atmosfæren, og det er 252 prosent mer enn de 50 millioner tonn som vi kutter hvis vi bare kutter 0,8 millioner tonn pr år fram til og med 2028 og så kutter derfra ned til 55 prosent i 2029 (rød linje).

Den grønne banen rommer litt fleksibilitet: Hvis vi for eksempel bare kutter 2 millioner tonn i 2022 – da må vi ta igjen det forsømte med å kutte 1,5+3,5 lik 5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2023, for at Norge kan si at vi gjør vår andel av togradersmålet.

Ved å erkjenne at Norges andel av togradersmålet er å kutte 3,5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter pr år, har vi fått et operasjonelt og evaluerbart mål.

Oppsummert: For at verden skal ha mulighet til å nå togradersmålet, må rike land som Norge kutte i tråd med IPCCs bane for 1,5 grader. Den banen gir at Norge kutter 3,5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter hvert eneste år fra og med 2022. Det vil si at vi samlet kutter 3,5 mill tonn CO₂-ekvivalenter i 2022, 7 millioner i 2023, 10,5 millioner i 2024 og så videre. Dette må være politikkens mål, og det må være folk flest og miljøbevegelsens krav.