Norges EU-avtale er langt fra klar
Statsminister Erna Solberg møter president i Det europeiske råd Donald Tusk i Brussel 21. januar 2015.
Stortingsmelding nr. 13 "Ny utslippsforpliktelse for 2030 – en felles løsning med EU" legger opp til at klimagassutslipp fra norsk avfall, transport, bygg og jordbruk skal bli en del av EUs felles gjennomføringsmekanisme. Her legges det opp til et utstrakt samarbeid også på områdene som ikke er omfattet av kvotehandel.
Ved å spille EU-kortet, la regjeringen debatten i Stortinget om konkretisering av norske klimakutt død. Men avtalen med EU er langt fra avsluttet – og vil høyst sannsynlig ikke bli slik regjeringen ønsker.
Utslippskutt blir EU-lov
Fra tidligere er Norge med i EUs kvotehandel med klimagassutslipp for industri- og energisektorene og felles innsats for å øke forbruket av fornybar energi i den totale energimiksen. Som nest rikest i EØS-regionen vil Norge måtte ligge i det øverste sjiktet og redusere utslipp med omtrent 40 prosent i 2030 innen de fire områdene transport, avfall, bygg og landbruk, for å bidra til at de totale kuttene i EU blir på 30 prosent.
I lys av EU-landenes økonomiske problemer er det en felles forståelse om at utslippsreduksjonene fra de fire sektorene skal foretas der det er billigst og mest kostnadseffektivt. Fleksibilitetsmekanismer gir land muligheten til å velge de minst kostbare områdene foruten å veksle mellom enkeltsektorer landene imellom.
Europakommisjonen har nylig bedt om innspill på hvordan de fleksible mekanismene skal fungere i praksis. Etter at konsultasjonsperioden avsluttes den 18. juni vil forslag til utslippsreduksjoner i hver sektor og hvert land bli lagt frem i et såkalt byrdefordelingsdirektiv. Dette direktivet skal fremforhandles og vedtas av Europaparlamentet og i EUs ministerråd i perioden 2016 til 2018.
Som enhver EU-lov vil Kommisjonen deretter påse at medlemslandene etterlever kravene direktivet inneholder. EU-domstolen vil kunne gripe inn dersom landene ikke oppfyller Kommisjonens krav eller irettesettelser. Slik er vanlig praksis for all EU-lovgivning og gjenspeiles i EØS-avtalen ved at EFTAs overvåkingsorgan, ESA, og EFTA-domstolen gis samme ansvar.
