Stortingsmelding nr. 13 «Ny utslippsforpliktelse for 2030 – en felles løsning med EU» legger opp til at klimagassutslipp fra norsk avfall, transport, bygg og jordbruk skal bli en del av EUs felles gjennomføringsmekanisme. Her legges det opp til et utstrakt samarbeid også på områdene som ikke er omfattet av kvotehandel.

Ved å spille EU-kortet, la regjeringen debatten i Stortinget om konkretisering av norske klimakutt død. Men avtalen med EU er langt fra avsluttet – og vil høyst sannsynlig ikke bli slik regjeringen ønsker.

Utslippskutt blir EU-lov

Fra tidligere er Norge med i EUs kvotehandel med klimagassutslipp for industri- og energisektorene og felles innsats for å øke forbruket av fornybar energi i den totale energimiksen. Som nest rikest i EØS-regionen vil Norge måtte ligge i det øverste sjiktet og redusere utslipp med omtrent 40 prosent i 2030 innen de fire områdene transport, avfall, bygg og landbruk, for å bidra til at de totale kuttene i EU blir på 30 prosent.

I lys av EU-landenes økonomiske problemer er det en felles forståelse om at utslippsreduksjonene fra de fire sektorene skal foretas der det er billigst og mest kostnadseffektivt. Fleksibilitetsmekanismer gir land muligheten til å velge de minst kostbare områdene foruten å veksle mellom enkeltsektorer landene imellom.

Europakommisjonen har nylig bedt om innspill på hvordan de fleksible mekanismene skal fungere i praksis. Etter at konsultasjonsperioden avsluttes den 18. juni vil forslag til utslippsreduksjoner i hver sektor og hvert land bli lagt frem i et såkalt byrdefordelingsdirektiv.
 Dette direktivet skal fremforhandles og vedtas av Europaparlamentet og i EUs ministerråd i perioden 2016 til 2018.

Som enhver EU-lov vil Kommisjonen deretter påse at medlemslandene etterlever kravene direktivet inneholder. EU-domstolen vil kunne gripe inn dersom landene ikke oppfyller Kommisjonens krav eller irettesettelser. Slik er vanlig praksis for all EU-lovgivning og gjenspeiles i EØS-avtalen ved at EFTAs overvåkingsorgan, ESA, og EFTA-domstolen gis samme ansvar.


Klima-avtale utenfor EØS svært usannsynlig

I Stortingsmelding nr. 13 sier regjeringen at det er en forutsetning at EUs regelverk om felles gjennomføring av utslippsreduksjoner ikke innlemmes i EØS-avtalen. I stedet ønsker regjeringen å inngå en bilateral avtale med EU.

En slik avtale vil være i strid med EØS-avtalens bærebjelke om juridisk likeverd i EU- og EFTA-pilarene fordi det fratar ESA og EFTA-domstolen oppgaver og ansvar for å håndheve gjennomføring av EUs lover i Norge. Skal bedrifter i EU-landene stå til rette for EUs institusjoner, vil det bety at norske bedrifter ikke er underlagt samme autoritet og rammevilkår.


Det er svært usannsynlig at Europakommisjonens juridiske avdeling vil gå med på å svekke EØS-avtalen på denne måten. Det minner dessuten sterkt om en sveitsisk løsning, som er lite populært i Brussel. Dersom det ikke blir noen avtale, mener regjeringen Norge har anledning til å benytte FN-mekanismer for å kjøpe opp kvoter i utviklingsland, det vil si at vi kan kjøpe oss fri fra å måtte foreta kostbare utslippsreduksjoner hjemme. Her tar derimot regjeringen grundig feil, fordi begrensninger på oppkjøp av FN-kvoter er allerede befestet i EUs kvotehandelsdirektiv – godt innenfor EØS-avtalen.

En bedre løsning vil være å innlemme EUs byrdefordelingsdirektiv på vanlig måte i EØS-avtalen slik det gjøres for alle andre EU-lovverk for klima og energi. Det vil gi norske bedrifter trygghet om at de har like rettigheter og muligheter til å utveksle utslippsreduksjoner på samme måte som sine konkurrenter i EU og bli en del av Europas overgang til en bærekraftig økonomi.