BT (på papir) setter søndag 24. mars søkelys på den amerikanske skifergassens betydning for norsk gasseksport. Billig kull og lav pris på CO₂ gjør at gass for tiden taper markedsandeler i Europas kraftsektor. Støttet av norske myndigheter søker Statoil å påvirke både EU og viktige europeiske land til å utforme en gassvennlig politikk. Men det ser ganske mørkt ut – både i det korte og lange bildet.

På kort sikt, frem til 2020, er det ingenting som tyder på at de europeiske markedsforholdene vil virke i gassens favør. Lave priser på kull, kraft og CO₂ gjør at gassen taper i konkurransen. På lengre sikt, frem mot 2030-40, er klimapolitikken den største trusselen mot gassens rolle i Europa. Lykkes man med klimapolitikken, vil det være svært begrenset rom for gass i EU-landenes strømproduksjon når vi runder 2030.

Utviklingen i Europa stiller Norge overfor noen strategiske veivalg av svært stor betydning – og den synliggjør også noen politiske realiteter av ubehagelig karakter. Den norske petroleumssektorens fremtid er sterkt avhengig av utviklingen i europeisk klima- og energipolitikk. Lykkes Europa, krymper markedet for gassen som eksportvare.

I energisektoren er det mye snakk om behovet for balansekraft som kan levere strøm når solen ikke skinner og når det ikke blåser. I et tilnærmet CO₂-fritt kraftsystem kan dette behovet løses på mange måter, ved hjelp av lokalt produsert biomasse, ved hjelp av batterier, styring av forbruket – og ved hjelp av vannkraft i norske kraftmagasiner. Det vil også være bruk for gass, men det blir det siste man tyr til.

Sitter Norge stille for lenge, kan man risikere at europeerne ordner balanseringsbehovet uten at verken norsk gass eller norsk vannkraft spiller noen særlig rolle. Det er et mulighetsvindu for å ta posisjoner nå i de nærmeste årene, fremhevet både DNV og McKinsey på Energi Norges vinterkonferanse nylig.

Den norske gassfortellingen har som hovedkomponent at Norge som gasseksportør kan hjelpe EU med å nå sine klimamål. Men Norge kan gjøre mye mer for å fremme en forsert overgang til en karbonfri energiforsyning i Europa ved å satse sterkere på fornybar energi. Forsterkede fornybare partnerskap med Tyskland og Storbritannia – i form av kabler for handel med strøm – snakkes ned når olje- og energiminister Ola Borten Moe besøker Brussel. Gassinteressene ser ut til å ha definisjonsmakten når den norske politikken utformes.

Hva gjør Norge? Satser man på å forsvare gassinteressene ved å søke å obstruere en europeisk politikk som fremmer rask overgang til fornybar energiforsyning? Eller satser man på å ta strategiske posisjoner tilpasset den nye virkeligheten man ser kommer?

Energiomstillingen i Europa er i full gang, med Tyskland i førersetet. Kraftmarkedene er allerede dramatisk endret. Dimensjonen på omstillingen synliggjøres gjennom verdifallet de store europeiske kraftselskapene opplever. Aksjekursene ramler, omsetningen faller – og verre skal det bli. De tyske energigigantene har knapt bygd en vindmølle eller et solcellepanel, de satt stille for lenge. Søndag 24. mars ble over halvparten av det tyske kraftforbruket dekket av vind og sol. Det betyr at prisene i kraftmarkedet faller til svært lave nivåer – langt under hva som kreves for at gasskraft skal være lønnsomt. Utbyggingen av vind- og solenergi gjør at denne situasjonen oppstår i stadig flere av årets timer.